Foto: Bjørn Johan Kirksæther  
Forside         Oppgaven         Last ned oppgaven         Kontakt forfatterne
Forord
Sammendrag
1Innledning
2Bymarka i Trondheim
3Kvalitativ spørreundersøkelse
   3.1Teori
   3.1.1Valg av metode
   3.1.2Gyldighet og pålitelighet av data
   3.1.3Det åpne intervju
   3.2Metode
   3.2.1Bakgrunnskunnskap
   3.2.2Hypoteser
   3.2.3Intervjuguiden
   3.2.4Valg av informanter
   3.2.5Intervjusituasjonen
   3.2.6Analyse av datamaterialet
   3.2.7Presentasjon av resultater
   3.3Resultater og diskusjon
   3.3.1Innledning
   3.3.2Informantene
   3.3.3Markaplanen 2002
   3.3.4Parkering
   3.3.5Turdrag
   3.3.6Atkomst med kollektivtransport
   3.3.7Skilting
   3.3.8Skiløyper
   3.3.9Ferdsel på sommeren
   3.3.10Sykling
   3.3.11Riding
   3.3.12Hundekjøring
   3.3.13Trening mot annen slags friluftsliv
   3.3.14Ferdsel til fots i skiløyper
   3.3.15Trengsel
   3.3.16Hytter og hus
   3.3.17Generell diskusjon av konflikter mellom brukergrupper
   3.3.18Bruk kontra vern
   3.3.19Skogskjøtsel generelt
   3.3.20Foryngelse
   3.3.21Fremmede arter
   3.3.22Offentlig skogsdrift
   3.3.23Privat skogbruk
   3.3.24Veibygging
   3.3.25Brukernes tilfredshet
   3.4Diskusjon av metode
   3.4.1Intern gyldighet
   3.4.2Ekstern gyldighet
   3.4.3Pålitelighet
   3.5Oppsummering
   3.5.1Konklusjoner
   3.5.2Problemstillinger og hypoteser for den kvantitative undersøkelsen
4Kvantitativ spørreundersøkelse
5Referanser
Vedlegg

Bruk og forvaltning av Bymarka i Trondheim

3     Kvalitativ spørreundersøkelse

3.1     Teori

3.1.1     Valg av metode

Ulike forskningsmetoder kan inndeles i kvalitative og kvantitative metoder. Hvilken av disse som velges ved samfunnsvitenskapelige undersøkelser, avhenger i stor grad av hvilke spørsmål og problemstillinger det ønskes svar på. Kvalitative metoder gir resultater i form av en tekst, mens kvantitative metoder gir data i form av tall. Begge metodene kan brukes til å framskaffe empiri, det vil si kunnskap bygd på innsamlede data, men de egner seg i ulike sammenhenger (Jacobsen 2000). I følge Hellevik (2002) kan en kvalitativ metode benyttes for å få bakgrunnskunnskap om et tema, mens en påfølgende kvantitativ undersøkelse kan brukes til å teste problemstillinger som ble funnet i den kvalitative delen.

I denne oppgaven ble det benyttet en kvalitativ intervjumetode for å få bakgrunnskunnskap om aktuelle problemstillinger knyttet til flerbruk i Bymarka i Trondheim. Det ble deretter utført en kvantitativ spørreundersøkelse blant brukeren av Bymarka for å få svar på disse problemstillingene.

3.1.2      Gyldighet og pålitelighet av data

For at data som kommer ut av en undersøkelse skal være gyldige og pålitelige, er det viktig å følge en metodikk. Gyldigheten av resultatene som fremkommer av kvalitative og kvantitative forskningsmetoder kan beskrives ved intern og ekstern gyldighet. Intern gyldighet går på om et fenomen er beskrevet riktig, derav om resultatene fra en undersøkelse er riktige og om de tåler en kritisk gjennomgang. Ekstern gyldighet er om funnene i en undersøkelse kan generaliseres. Gyldighet kan testes ved å sammenligne funnene med annen teori, empiri, fagfolk eller å spørre informantene selv om funnene stemmer med deres oppfatning. Pålitelighet er om selve undersøkelsen har skapt resultatene som er kommet fram. Dataenes pålitelighet kan testes ved å rette et kritisk blikk til de ulike delene av undersøkelsesprosessen. Det er viktig å vurdere kildene som er valgt og finne ut om de har grunnlag for å gi riktig informasjon omkring tema de har utalt seg om (Jacobsen 2000).

3.1.3     Det åpne intervju

Det åpne intervju er en kvalitativ metode. Målet med et slikt intervju er å samle informasjon om et tema gjennom en samtale. Ofte undersøkes et mindre antall personer ved hjelp av et langvarig intervju. Det er viktig at intervjueren påvirker intervjuobjektet minst mulig og prøver å forstå intervjuobjektets virkelighetsoppfatning. Resultatene kan presenteres i form av sitater med kommentarer (Hellevik 2002). Det finnes ingen bestemte standardiserte teknikker for analyse av kvalitative data fordi dataene som foreligger er mer eller mindre ustrukturerte. Ofte er det samme person som samler inn og analyserer data. Dette er gunstig med tanke på at den som utfører intervjuet også har de beste forutsetninger for å formidle helhetsinntrykket fra samtalen. Det er viktig at sitater og slutninger som trekkes ut fra intervjuet blir gjort ut i fra en slik helhetsvurdering, fordi tilfeldig sitatplukk kan gi leser et skjevt bilde av informanten. Samtidig er det viktig å fange opp både det spesielle og generelle (Halvorsen 2003).

I denne oppgaven ble det utført åpne intervju for å bli kjent med aktuelle problemstillinger rundt forvaltningen av Bymarka i Trondheim.

3.2     Metode

3.2.1     Bakgrunnskunnskap

Fra før var vår kjennskap til Bymarka i Trondheim begrenset til noen få besøk, samt at vi hadde hatt noen skogplantingsoppdrag der sommeren 2003. Før de åpne intervjuene ble utført satte vi oss inn i aktuelle problemstillinger i Bymarka. Dette gjorde vi ved å studere alle leserinnlegg med Bymarka som tema i ”ordet fritt” i Adresseavisen fra 2000 – 2005. Vi leste også markaplanen (Trondheim kommune 2002a), som er en plan med visjoner, mål og retningslinjer for forvaltningen av markaområdene i Trondheim. Denne bakgrunnskunnskapen ble brukt til å utforme en intervjuguide til intervjuene.

3.2.2      Hypoteser

Ut fra problemstillingen nevnt i innledningen og det vi hadde lært gjennom avisinnlegg og
avisartikler, ble følgende hypoteser utledet:

  1. Markaplanen har ført til et bedre forhold mellom interessegruppene i Bymarka.
  2. Det eksisterer konflikter mellom brukergrupper og interessegrupper i Bymarka.
  3. Ulike brukergrupper har forskjellig syn på om Bymarka er tilrettelagt godt eller dårlig.
  4. Tilretteleggingsgraden i Bymarka er stor.
  5. Det er store konflikter mellom skogbruk, friluftsliv og naturvern i Bymarka.

3.2.3     Intervjuguiden

Ved utførelsen av intervjuene brukte vi en intervjuguide med aktuelle temaer vi ville ha med for å være sikre på at ingen temaer ble glemt. Intervjuguiden gjorde resultatene enklere å bearbeide i ettertid på grunn av at svarene ble mer systematisert og lettere å kategorisere. Følgende hovedtemaer ble tatt opp: Markaplanen, skogbruk, Bymarka i fremtiden, konflikter og tilrettelegging (se Vedlegg 3).

3.2.4     Valg av informanter

Ved utvelgelse av informanter ble det lagt vekt på at de skulle representere ulike interessegrupper i Bymarka. På grunn av begrenset tid valgte vi ut fem personer ved skjønnsmessig utvelgelse. Vi hadde behov for informanter med god bakgrunnskunnskap. Dette fikk vi gjennom å velge personer som har deltatt aktivt i markadebatten og markaplanlegging. Informantene hadde jobbet i sine stillinger eller verv fra 3 1/2 til 26 år. Alderen var mellom 40 og 70 år. Informantene hadde bakgrunn fra Trondhjems Turistforening, Trondhjems Skiklub, offentlig forvaltning, naturvernforbundet og som privat skogeier.

3.2.5     Intervjusituasjonen

For å oppnå god kontakt med informantene oppsøkte vi dem personlig og gjennomførte ansikt til ansikt intervjuer med alle informantene. Hvor systematisk intervjuguiden ble fulgt, varierte etter hvor naturlig informantene kom inn på ulike temaer på egenhånd.

Intervjuene ble foretatt i informantenes hjem eller på arbeidsplass fordi omgivelser som er uvante for intervjuobjektet kan farge svarene. Vi tok opp intervjuene ved hjelp av båndopptaker. På denne måten slapp vi å skrive underveis, og vi kunne konsentrere oss om informanten slik at intervjuet fikk en bedre flyt. Vi ble godt mottatt av alle informantene. Vi presenterte oss, forklarte målet med undersøkelsen og hvem vi var. Informantene var alle svært medhjelpelige og dypt engasjert i forvaltningen av Bymarka. Hvert intervju tok 1 – 2 timer. Vi lot informantene snakke fritt uten å gripe inn for mye i samtalene. Oppfølgingsspørsmål ble stilt på temaer som kunne belyses bedre.

3.2.6     Analyse av datamaterialet

Gjennom analyse av datamaterialet skaffet vi oss en oversikt over intervjuene. 
Dataene var samlet som lydopptak. Rett etter alle intervjuene var gjennomført, ble disse transkribert for å få en god oversikt over alt som var blitt sagt. De transkriberte intervjuene ble delt opp og delene sortert i passende kategorier. På den måten kunne dataene lettere sammenlignes og likheter og ulikheter mellom informantene trekkes ut. Hovedkategoriene ble:

  • Skogbruk
  • Tilrettelegging
  • Konflikter mellom brukergrupper
  • Markaplanen
Hver kategori hadde flere underkategoreier. Den endelige inndelingen kommer fram under resultater og diskusjon i kapittel 3.3.

3.2.7     Presentasjon av resultater

Ved presentasjon av resultatene valgte vi å se på helhetsinntrykket av intervjuene og plukke ut sitater som beskriver dette, samtidig som enkelte spesielle utsagn også ble tatt med. Vi brukte ordrette sitater i analysen. På den måten ble informantenes mening om temaer belyst på en realistisk måte og sitater kan diskuteres i ettertid. Gjennom analysen av resultatene har vi prøvd å trekke fram sitater og skrive hvordan vi tolker disse i diskusjonen slik at leser får en mulighet til å sette seg inn i tankegangen vår. Ved en slik fremstilling får leser en mulighet til selv å vurdere resultatene av analysen kritisk.

3.3     Resultater og diskusjon

3.3.1     Innledning

I det følgende presenteres og diskuteres resultatene fra de kvalitative intervjuene som ble gjennomført. Kapittel 3.3.2 gir en kort presentasjon av intervjuobjektene.

Bymarka er et mye brukt turområde, noe som fører til at tilrettelegging er nødvendig. Ulike syn på hvor det skal tilrettelegges og hvor tungt tilretteleggingen skal være, er kilde til diskusjon. Kapitlene 3.3.3 til 3.3.9 gir en presentasjon av ulike syn på forvaltning og tilrettelegging for friluftsliv i Bymarka.

Med så mange brukere og ulike brukergrupper det er i Bymarka er ikke konflikter til å unngå. Kapitlene 3.3.10 til 3.3.18 gir et bilde av hvilke konflikter som er til stede og hvordan informantene mener de bør løses.
Kapitlene 3.3.19 til 3.3.25 handler om skogbruket i Bymarka.

3.3.2     Informantene

Fem personer ble intervjuet. For å gjøre leser bedre kjent med personene beskrives disse med alder, tidligere jobber, utdanning og hvor lenge de har vært engasjert i stillingene. Navn er ikke oppgitt fordi enkelte informanter ønsket å være anonyme. Alderen er delt opp i 10-årsklasser.

Følgende informanter ble intervjuet:

1. Skogeiernes representant: Privat Skogeier
Representanten var mellom 60 og 70 år og har tidligere vært privat skogeier i Bymarka. I en 9 års periode var han styreleder i Sør Trøndelag Skogselskap. Representanten har vært med å utforme Sti- og løypeplanen og markaplanen for Trondheim kommune. Han har gjennomført agronomutdanning med tilleggskurs innen jord- og skogbruk. 

2. Representant fra Naturvernforbundet: Trondheim lokallag
Representanten var mellom 50 og 60 år. Informanten hadde vært aktiv i naturvernforbundet i ca. 10 år og engasjert seg i markaspørsmål. Informanten har tatt høyere utdanning. 

3. Skiklubbens representant: Trondhjems Skiklub.
Representanten var mellom 40 og 50 år gammel og hadde jobbet som generalsekretær i Skiklubben i litt over 3 år. Før ansettelsen i Skiklubben var han engasjert i Kattem IL. Tidligere har representanten jobbet 19 år i transportbransjen. Han er utdannet bedriftsøkonom ved Trondheim økonomiske høgskole.

4. Trondhjems Turistforenings  representant: Turistforenings naturvernkomité.
Representanten var mellom 50 og 60 år og har vært leder av naturvernkomiteen i 10 år. Han har representert Turistforeningen i markaplanen og Sti- og løypeplanen for Trondheim kommune. Han er ansatt som arealarkitekt ved Direktoratet for Naturforvaltning og er utdannet sivilarkitekt fra NTNU.

5. Representant for offentlig forvaltning: Skogforvalter i Trondheim kommune, miljøenheten.
Skogforvalteren var mellom 60 og 70 år og har jobbet med skogforvaltning i Trondheim kommune i 26 år. Tidligere jobber har vært forskning i Tyskland, skogkonsulent i Telemark, skogkonsulent i norske 4H og Norsk institutt for skogforskning. Han har utdannelse fra skogskole, skogøkologi ved Norges Landbrukshøgskole, forstmannsgrad fra Georg-August universitetet i Göttingen, Tyskland samt en del tilleggskurs innen skogbruk og friluftslivsforvaltning.

3.3.3     Markaplanen 2002

Markaplanen er beskrevet i kapittel 2.5. Den har stor betydning for forvaltningen av Bymarka. Enkelte av informantene har vært med på utformingen av den. Vi fant det interessant å undersøke hva de ulike informantene mente om planen og hvordan det har påvirket konfliktnivået rundt forvaltningen av Bymarka.
Skogeiernes representant fortalte at han kjempet hardt for grunneierne under arbeidet med markaplanen og var fornøyd med resultatet.

”Det var en god stemning i gruppen. Jeg synes det ble et greit kompromiss. Det er tydelig at det har virket godt opp mot [forholdet mellom] skogbruk og friluftsliv.”

Han syntes sammensetningen av referansegruppen til markaplanen var grei, men at representantene ble valgt ut på en spesiell måte da han ble valgt ut av gruppeleder, og ikke av grunneierne selv. Videre mente han at de som var med på utarbeidelsen av planen har fått det til å stilne i egne leire, og dempet konfliktnivået mellom skogbruk og friluftsliv.

Skiklubbens representant sa at markaplanen er et flott dokument som Skiklubben har vært med å utforme, men at klubben ønsket en tyngre bruk av marka enn planen legger opp til.

Naturvernforbundets representant var fornøyd med planen så lenge den blir fulgt opp og mente det har hjulpet på konfliktnivået at naturvernforbundet var med på utformingen av planen.

Turistforeningens representant hadde gode erfaringer med utarbeidelsen av planen.

”Motsetningene blir mindre når man møtes i en slik referansegruppe, får begrunnet og forklart sine standpunkter, og får fram hva som er grunnlaget for et standpunkt.”

Diskusjon
Det kommer klart frem i resultatene at markaplanen har dempet konfliktnivået mellom skogbruk, friluftsliv og naturvern, men flere av informantene er spente på hvordan planen vil bli fulgt opp. Markaplanen har status som kommunedelplan. Dette gir planen slagkraft gjennom juridisk bindende plikter og rettigheter fra plan og bygningsloven opp mot grunneierne i områdene planen gjelder for (Røhnebæk 1995). Rettsvirkningene gir planen mer troverdighet gjennom at  arealbruk som ikke er i tråd med planen får faktiske konsekvenser.

Øien (2002) fant at arbeidet med markaplanen har inkludert organisasjonene i større grad enn tidligere og at dette har dempet konfliktene. Organisasjonene har skrevet enkelte deler av planen som deretter ble redigert av kommunen og sendt tilbake til organisasjonene for kommentarer. Planarbeidet har ført til omlegging av skogsdriften og større forståelse for skogsdriften blant organisasjonene. Øiens resultater stemmer godt med våre resultater fra intervjuene.

En gjennomarbeidet markaplan som inkluderer brukergrupper, organisasjoner og forvaltning gir en god oversikt over ulike interesser og arealer som finnes i marka. De ulike interessegruppene får forklart sine standpunkter og interesser for de andre gruppene. Samarbeidet med flere interessegrupper fører til økt kunnskap om lokale forhold og bruken av marka (Direktoratet for naturforvaltning 2003).

3.3.4     Parkering

Parkeringsmuligheter er viktig for atkomsten til marka. Ved å styre parkeringsmulighetene, kan bruken av marka også styres. Finnes det ikke parkeringsmuligheter opp Fjellseterveien vil bruken av veien som turutgangspunkt bli begrenset. Informantene hadde ulikt syn på parkering i Bymarka.
Skiklubbens representant var ikke fornøyd med parkeringsmulighetene i Bymarka. Han mente at:

”Det minimumet vi har i dag er alt for lite. Det må dobles. Alle plassene burde vært utvidet. Et par nye plasser kunne vært lagd på Bynessida, men ellers behøver det ikke å komme noen nye plasser.”

Videre argumenterte han med at byen har vokst, flere vil ut og at det derfor er nødvendig med flere parkeringsplasser. Mange ønsker seg opp til de øvre delene av Fjellseterveien fordi området er av de mest snøsikre områdene og fordi det er mer åpent terreng der.  Flere kvier seg for å reise ut og blir heller hjemme fordi det er trengsel opp Fjellseterveien, spesielt på vinteren, men også på sensommeren. Han mente det generelt var for lite parkeringsplasser rundt marka. Skogeiernes representant plasserte seg selv nært Skiklubbens syn i denne saken.

De tre andre informanten mente at Bymarka helst bør angripes fra kanten og ikke fra Fjellseterveien. Turistforeningens representant sa følgende i intervjuet:

”TT mener også at Skistua igjen bør utvikles til å bli et turmål og ikke et turutgangspunkt. Det bør ikke være parkeringsplasser lenger inn enn Fjellseter. Skiklubben var også enig i dette tidligere, men nå har den lagt seg på en linje hvor den vil utvide parkeringskapasiteten vesentlig. Dette er blitt en konkret konflikt.”

Informanten tror de fleste brukerne ønsker å benytte Skistua som et turmål, men at det i dag er vanskelig siden mange kjører helt frem for å komme unna biltrafikken. Det finnes parkeringsplasser som aldri har vært fylt opp, for eksempel ved Kyvannet og Ferista. I motsetning til Skiklubbens representant, mente han at de mest snøsikre områdene finnes nedenfor Skistua i skogen, fordi det er mer vindutsatt og snaut ved Skistua. Nye parkeringsplasser bør plasseres i Strindamarka eller Tillermarka og i hvert fall ikke i kjerneområdene av Bymarka.

Skogforvalteren fortalte om planer for å redusere trafikken på Fjellseterveien:

”Vi har nå gjennomgått tre forskjellige planer og alle har konkludert med at vi skal redusere trafikken langs Fjellseterveien. Man skal heller senke [= flytte] trafikken lenger ned på Fjellseterveien. … Jeg er sikker på at hvis vi bygde en vei til toppen av Storheia så ville folk kjørt dit.” 

Skogforvalteren mente at det er god tilgang på parkeringsplasser, og at hovedinnfallsporten til Bymarka er Granåsen. Han nevnte også at det er et langsiktig prosjekt å flytte parkeringsplasser nedover langs Fjellseterveien og at Skiklubben ønsker flere plasser ved Skistua. Han henviste til planer som sa at parkering bør skje i nærområdene rundt marka slik at den får en dybde, og at en slik politikk vil føre til mindre slitasje i den alpine sonen i Bymarka.

Naturvernforbundets representant mente også at Skistua ikke bør være et turutgangspunkt for de fleste.

”Vi er jo opptatt av, og det legger jo markaplanen opp til, at marka skal mest mulig angripes fra kanten. … I dag er ikke Skistua et turmål som den var for tretti år siden, nå er den bare et trafikk-knutepunkt spør du meg.”

Informanten fortalte at det er blitt bedre etter at Granåsen skianlegg ble bygd og at flere starter turene derfra nå. Informanten ønsket at Skistua igjen skal bli et turmål, ikke et sted hvor turene starter. Trafikken bør stoppe ved Fjellseter og ikke ved Skistua slik det er i dag. Videre mente informanten at det var en konflikt mellom Skiklubben og Naturvernforbundet rundt bruken av Fjellseterveien. Skiklubben ønsker at veien blir brukt aktivt som et turutgangspunkt, mens naturvernforbundet ønsker at marka angripes mest fra kanten.

Bilde 3 Den mye brukte parkeringsplassen Henriksåsen (Kalt ”Skistue, nedre” i Sti- og løypeplanen).
Foto: Anders Pagander

Diskusjon
Parkering i Bymarka var et tema hvor informantene var uenige. Det var en konkret uenighet omkring parkering, behovet for parkeringsplasser og hvor de burde plasseres. Spesielt gjaldt dette toppen av Fjellseterveien ved Skistua. Et sentralt tema var om Skistua og Fjellseterveien skal være et turutgangspunkt eller et turmål. Oversikt over parkeringsplassene i Bymarka finnes i Fig. 3.

Det var parkeringsplass til 4000 biler i Bymarka i 2005. I tillegg ble det planlagt plasser til ytterligere 700 biler (Trondheim kommune 2005). Videre diskusjon av dette temaet finnes ved diskusjonen i den kvantitative delen i kapittel

3.3.5      Turdrag

Med turdrag menes de grønnstrukturer som går fra de enkelte bydeler og ut i marka.
Skogeiernes representant sa følgende om atkomsten til marka:

”Jeg tror folk er fornøyd med atkomsten til marka. Men jeg er redd for at de skal legge restriksjoner på det.”

Det er et sentralt tema at marka bør tilrettelegges for de fleste og ikke de få og spreke. Informanten mente at det eksisterende stinettet burde vedlikeholdes fremfor å bygge nye stier. Det finnes mange målsetninger, men få midler til å utføre de mente han. Representanten fra Turistforningen fortalte følgende:

”Turistforeningen mener det må fokuseres på tilgang til friluftslivsmuligheter og marka fra der folk bor og forbedre mangler der. Trondheim er i en særstilling ved at en meget stor andel av byens befolkning har god nærhet til nære markaområder eller turdrag som raskt fører ut i marka.”

Han fortalte videre at det jobbes mer med grønnstrukturplanlegging og tiltak, men stilte seg tvilende til at det er avsatt tilstrekkelig med midler. Det finnes i følge informanten områder med store mangler.

Skogforvalteren mente at det finnes mange turdrag fra sentrum og ut i Bymarka, men pekte samtidig på et problem, nemlig at miljø og landbruksforvaltningen har ansvaret for stiene innenfor markagrensa, mens Trondheim byteknikk har ansvaret for turdragene ned mot byen. De mangler den biologiske kompetansen til å tilrettelegge turdrag og forvaltningen burde vært samlet inn under Miljø- og landbruksenheten. Naturvernforbundets representant fortalte at forbundet er opptatt av at folk skal angripe marka fra kanten via grønnstrukturer fordi flere titusener bor mindre enn en kilometer unna markagrensa. Noen steder er grønnstrukturene for dårlig, mens andre steder er de godt etablert.

”Fra Heimdal/ Kolstad området er det faktisk ikke enda tilrettelagt en ordentlig grønnstruktur tiltross for at det bor 30 000 mennesker der.”

Diskusjon
Flere av informantene uttrykte misnøye med enkelte av grønnstrukturene, eller turdragene i Bymarka. Derfor ønsker vi å undersøke om folk går til fots til Bymarka og hvor godt det er tilrettelagt for denne gruppen i den kvantitative delen av oppgaven.

Gode turdrag er viktig for korte turer i folks nærområder, det såkalte hverdagsfriluftsivet. Hvis folk bor nært et turdrag, er det enkelt å komme seg ut i marka uten å bruke bil. I markaplanleggingen bør slike områder analyseres og mangler defineres. En analyse bør inneholde innbyggertallet som sogner til aktuelle innfallsporter, samt hvor godt turdragene er tilrettelagt. Det er viktig at turdragene er sammenhengende og at aktuelle turdrag som ennå ikke er avsatt til formålet sikres og merkes på kart.

Det er i Trondheim flere gode turdrag som fører ut i Bymarka, men som resultatene viser har tilrettelagte turdrag et mye større potensial som utfartsmulighet. Trondheim kommune har lenge hatt tilrettelegging av turdrag fra boligområder som overordnet politisk mål, men det er ikke satt av nok ressurser til formålet. Noen steder har også turdrag med stort potensial blitt utbygd. Det gjenstår også mye når det gjelder sikring av arealer, underganger, broer, flaskehalser og informasjon for å gjøre turdragene attraktive (Trondheim kommune 2002a).

Slike arealer kan sikres gjennom kommuneplanens arealdel med hjemmel i Plan og bygningslovens § 20-6. Denne gir et forbud mot alle former for bygge og anleggsvirksomhet som er i strid med arealdelens bestemmelser. Områdene kan også reguleres med reguleringsplan til spesialområde eller friområde jfr. Pbl § 25 (Røhnebæk 1995).

3.3.6     Atkomst med kollektivtransport

Skiklubbens representant mente at Team Trafikk som er ansvarlig for kollektivtrafikken i Trondheim, burde ”kjenne sin besøkelsestid bedre” og at de med et bedre rutetilbud tilpasset markabrukere kunne fått flere til å ta bussen til marka.

”Det burde vært flere busser fra alle kanter som går opp [til Skistua]. Kommunen burde vært flinkere til å presse Team Trafikk.”

Naturvernforbundets representant mente på sin side at kollektivtilbudet var godt langs marka og pekte på at Gråkallbanen også kunne benyttes til å komme seg ut. Representanten fra Turistforeningen var enig i dette:

”Spesielt bra er det med bussene som dekker boligområder som ligger i randsonen av marka på begge sider av byen.”

I tillegg sa han at bussene blir brukt av markabrukere, men at det er et stort potensial, både når det gjelder tilrettelegging fra holdeplassene og informasjon om at tilbudet er der.

Diskusjon
Informantene var uenige om busstilbudet til Bymarka var godt nok. Uenigheten er størst rundt om det går nok busser opp Fjellseterveien til Skistua. Busstilbudet til områder langs marka er godt dekket, men informasjon om tilbudet og tilrettelegging ved holdeplasser kunne vært bedre. I den kvantitative delen undersøkte vi om brukerne var fornøyd med muligheten til å komme seg ut i Bymarka med kollektivtransport.

Et godt busstilbud til markaområder øker turmulighetene for brukerne ved at turen kan starte ett sted og ende opp ett annet. Bussene trenger ikke nødvendigvis være spesialisert mot markabrukere hvis det tilrettelegges stier og løyper fra holdeplasser ved boligområder nær marka. Ved etablering eller flytting av holdeplasser er det vesentlig å tenke på markabrukere. Det bør være skiltet og gå sti og skiløype fra bussholdeplassen (Direktoratet for naturforvaltning 2003).

Det er i Trondheim flere busser som går i kanten av Bymarka. Gråkallbanen går til Lian som er et mye brukt turutgangspunkt. Det går også busser opp til Skistua, men det er uenighet om tilbudet er godt nok. Mer informasjon om bussmuligheter burde vært tilgjengelig for brukerne. Markaplanen (Trondheim kommune 2002a) sier også dette. Bedre informasjon om muligheter for å starte turen ett sted og reise hjem fra et annet sted kunne også vært tilgjengelig.

3.3.7     Skilting

Naturvernforbundets representant mente at det er skiltet godt inn i marka, men ikke ut igjen. Gjennom den nye Sti- og løypeplanen skal dette ordnes opp. Det skal komme nye skilt med stedsnavn og avstander. Dette vil hjelpe folk å finne fram og dermed også til å spre brukerne, fortalte informanten.

Diskusjon
Markaplanen sier at skilting bør omfatte alle markaområdene og innfallsportene. Videre sier planen at det bør skiltes fra aktuelle bussholdeplasser og inn i marka. Det ble i markaplanen bestemt at det skulle utarbeides en plan for skilting av sti og løypenettet. Dette er blitt gjort i Sti- og løypeplanen (Trondheim kommune 2002a).
I Sti- og løypeplanen for Trondheim kommune kommer skilting som nr 27 av 29 tiltak i prioriteringslisten. Det vil bli interessant å se hva brukerne mener om skiltingen i Bymarka. Skiltene skal bestå av lerk fra Bymarka, og skal ha retningspil, stedsnavn, avstand i km og et symbol for skiløype dersom det ikke er en sommersti (Trondheim kommune 2005).

3.3.8     Skiløyper

Representanten fra Turistforeningen mente at det bør brukes prepareringsmaskiner av varierende størrelse i Bymarka, men ikke snøscootere da de fremhever terrenghindringer. Et variert løypenett er viktig for å tilfredsstille brukergrupper med ulike krav.

”Det må benyttes både store og små maskiner for å oppnå et differensiert løypenett. Folk søker jo opplevelsesverdi og maskiner som ivaretar naturlige varierte løyper øker denne.”

Representanten fra Naturvernforbundet mente løypenettet har en fin spredning og at kanaliseringen gjennom store og små løyper ikke fører til noe naturvernproblem på vinteren. Videre pekte han på at folk har en tendens til å klumpe seg og at det derfor kan bli trangt om plassen mot de populæreste utfartsstedene. Skiklubbens representant var fornøyd med tilretteleggingen på vinteren.

”Så lenge det er oppkjørt med scooter eller løypemaskin så er det jo et perfekt resultat. Utstyret er så bra at hvis det bare blir brukt får det et høyt score. Når folk blir spurt om hva de er fornøyd med i Bymarka, sier de ”løypeprepareringen”.”

Diskusjon
Resultatene viser at informantene stort sett er fornøyd med standarden på skiløypene i Bymarka.
Markaplanen har som mål at det eksisterende skiløypenettet skal utgjøre hovedstammen i tilretteleggingen for ferdsel. Den gir også et inntrykk av at det trengs mer tilrettelegging av stier og løyper i nærsonen i Bymarka. Det nevnes også i evalueringen av ”Handlingsplan for friluftsliv” fra 1991 at tilretteleggingen av skiløyper er tilfredsstillende. Dette fordi 97 % av innbyggerne har oppgitt at de er fornøyde med mulighetene for å drive friluftsliv i Trondheim (Trondheim kommune 2002a).

Det er i Bymarka i dag 122 km skiløyper og 53 km lysløyper (Tabell 1). I tillegg er det foreslått i Sti- og løypeplanen 34 km ny skiløype og 24 km ny lysløype (Tabell 2). 

3.3.9      Ferdsel på sommeren

Skogeierlagets representant mente at det burde fokuseres på å ruste opp de stiene som allerede er der i stedet for å lage nye. Skiklubbens representant mente at folk er fornøyde med det stinettet som er etablert til sommerbruk.

”Det vi ser nå er at det har vært økt bruk, men samtidig mindre midler til å sette dem i stand. Man har også fått den bruken av syklister som sliter mer enn gående.”

Når denne utviklingen får fortsette uten at det blir vedlikeholdt på mange år, vil det etter hvert komme reaksjoner. Turistforeningens representant nevnte også at stier som normalt sett ikke trenger vedlikehold nå må vedlikeholdes på grunn av ekstra slitasje fra syklingen. Skogforvalteren tror folk er fornøyd med stiene på sommeren.

”Jeg tror folk er fornøyd med stiene. Vi prøver å ha mest tilrettelegging i nærsone nær byen og mindre utover”.

Bilde 4 Tilrettelagt sti på myr. Fiberduk pålagt grus.
Foto: Anders Pagander

På myrer legges det ut geonett og duk og så lenge det ikke er blaute hull er folk fornøyde. Videre fortalte han at det er en politisk diskusjon om det bør tilrettelegges mer på vestsida av marka, men at det er viktigst på østsida der det største trykket er.

Diskusjon
På mange områder mente informantene at det var nok tilrettelegging. Det er en tendens til at det bør prioriteres vedlikehold av eksisterende stinett før nye stier eller veier etableres. Dette fordi nye brukergrupper og flere folk i marka betyr økt slitasje.

Markaplanen gir ved evalueringen av ”Handlingsplan for friluftsliv” utrykk for at tilretteleggingen av stier i Bymarka er tilfredsstillende med samme begrunnelse som for skiløypene. Tidligere undersøkelser har vist at brukerne ønsker et variert stinett. Brede stier fra innfallsportene til hovedturmål og mellom hovedturmål er ønskelig. Videre er det viktig med små stier ut fra hovedstiene. Behov for vedlikehold av eksisterende nett og behov for nye stier skal gjennomgås ved utarbeidelsen av Sti- og løypeplanen (Trondheim kommune 2002a).

Det er 295 km stier i Bymarka i dag (Tabell 1). I tillegg er det planlagt 64 km nye stier. Ved utarbeidelsen av Sti- og løypeplanen ble det gjort en behovsvurdering av stinettet. Den kom fram til at det ikke er behov for etablering av mange nye stier. Det er allikevel planlagt 64 km nye stier i Bymarka, noe som stemmer dårlig med behovsvurderingen. Enkelte steder hvor det er stor slitasje er det aktuelt å flytte stier. Det er også planlagt opprustning og rehabilitering av mange stier (Trondheim kommune 2005).

Det er viet stor plass i den kvantitative spørreundersøkelsen til å finne ut hvor fornøyde brukerne er med tilretteleggingen i Bymarka. Dette fordi dette er noe som har stor betydning for brukernes trivsel. Vi ser nærmere på om brukergrupper er fornøyd med graden av tilrettelegging fordi det både kan være for mye og for lite tilrettelagt. Vi ville også undersøke hva brukerne savnet av tilrettelegging i Bymarka og om det var samsvar mellom forvaltningens syn og brukernes syn angående tilrettelegging.

3.3.10 Sykling

Skogforvalteren fortalte at det er to problemer knyttet til sykling. Det ene er slitasje på stier, myrer og vegetasjon. Han mente det fører til en konflikt mot naturvern. Den andre konflikten han nevnte var hastighet. Dette skaper en konflikt med de som går, jogger eller er på tur med barnevogna på hovedstiene. Denne konflikten eksisterer også i vintersesongen. Sykling i skiløypene har ved enkelte tilfeller ført til ulykker. Etter Friluftslovens § 11 er det mulig å nekte syklister hvis syklingen ødelegger grunneiers innretning, men skogforvalteren sa at det er mer aktuelt å forsøke kanalisering gjennom kart og anbefalinger. Representanten fra Skiklubben sa følgende:

”Det er ikke laget noen sykkelruter eller kjøreregler, og da er det fritt frem over alt med sykkelen. Sykkelen er så bra utstyrt i dag at de kan stille seg på Gråkallen og sykle rett ned.”

Informanten fra Skiklubben mente at de syklende også må få sin plass i Bymarka og at Skiklubben og Trondheim sykkelklubb sammen har sett på områder hvor sykling kan foregå. Det er uansett den ”svakeste”, den gående det må tas hensyn til. Dette kommer med i utkastet til sti- og løypeplan. Naturvernforbundets representant håpte tiltakene i Sti- og løypeplanen vil kanalisere syklistene slik at det blir mindre problemer.

Bilde 5 Terrengsykling er blitt en populæraktivitet de siste årene.
Foto: www.istockphoto.com

Diskusjon
Resultatene viser at sykling og spesielt terrengsykling er et problem i Bymarka. Sykling kan foregå etter stier og veier med hjemmel i Friluftsloven så lenge den ikke skader grunneiers innretning. Sykling utenfor stier og veier i utmark er forbudt og kan anmeldes til politiet (Miljøverndepartementet 1957).

I markaplanen anses sykling som en aktivitet som står i konflikt mot det tradisjonelle friluftslivet. Terrengsykling er en aktivitet som har hatt økende oppslutning de senere år og er en del av det såkalte ”moderne friluftslivet”. En stor del av stiene i Bymarka er smale og dårlig fundamenterte. Sykling på disse stiene vil føre til økt slitasje og konflikter på grunn av hastighet. Det er ifølge markaplanen et behov for å begrense denne typen aktiviteter på disse stiene. Det er gjennom informasjon om anbefalte løyper og spesiell tilrettelegging for disse gruppene at konfliktene skal løses. Sti- og løypeplanen kommer med forslag til tiltak (Trondheim kommune 2002a).

Sti- og løypeplanen definerer syklende i tre grupper: tur-, konkurranse- og terrengsykling. Markaforvaltningen skal i samarbeid med sykkelorganisasjonene utarbeide kjøreregler for syklistene. Dette vil føre til forbud mot sykling på enkelte navngitte strekninger, anbefalte sykkelruter for hver gruppe og oppfordring om ikke å sykle på enkelte steder i de periodene det er mange fotgjengere (Trondheim kommune 2005).

Hvis disse tiltakene blir gjennomført, vil det føre til endringer i atferden hos mange syklister. Mange vil nok innfinne seg med det, mens andre ikke vil like å få lagt restriksjoner på syklingen.

3.3.11     Riding

Bruk av hest i marka har økt de siste årene. Skogforvalteren sa følgende:

”De lever da tydeligvis ut den store adelsdrømmen om å ri på de store grønne viddene i det engelske grevskapslandskapet og dundrer på langs veier og stier i marka oppi her. Og det har blitt et problem.”

Skogforvalteren mente ridende bør holde seg på større stier og veier, men at de ofte rir i terrenget og på små stier. De tre mest vanlige problemene med riding er redsel for dyret, møkk i løypene og hastighet. Han sa også at det er noen ryttere som bruker skiløypene. Løsningen på problemet er at ridende og syklende benytter de samme ferdselsårene, noe som allerede blir gjort i Oslomarka.

Representanten fra Skiklubben mente at riding bør foregå på vinterbrøytede veier om vinteren og ellers på stinettet som planlegges for syklister. Han savnet et initiativ angående konfliktløsing fra de som bruker hest, slik syklistene har gjort. Videre sa han at hvis alle brukergrupper skal bli tatt hensyn til må døgnet og uka deles opp for ulike brukergrupper, noe som vil bli komplisert.

Diskusjon
Konflikten rundt hestebruk har mange likhetstrekk med konfliktene rundt sykling. Derfor anbefaler markaplanen at syklister og ryttere bør benytte det samme grovmaskede nettet av stier og løyper (Trondheim kommune 2002a). Friluftsloven gir lov å ri og sykle på stier og veier i utmark såfremt ikke kommunen i samtykke med grunneier har nedlagt forbud. På fjellet er det også lov å sykle utenfor stier og veier (Miljøverndepartementet 1957).

De som bruker hest i Bymarka bør som syklistene ta kontakt med offentlig forvaltning eller Skiklubben for å komme med forslag til løsninger på konfliktene. Hvis ikke vil de kunne risikere å bli satt på sidelinjen og ikke få gjennomslag for sine ønsker i Bymarka.

3.3.12     Hundekjøring

I følge skogforvalteren er hundekjøring et problem på lik linje med riding, hvor hastigheten, møkk og redsel for dyret står i sentrum. Derfor er det preparert en egen løype hvor nordisk hundekjøring kan foregå. Han sa at møkka ligger da de første 500 meterne. Det er tillatt å kjøre med hund i marka, men et problem at enkelte ikke tar hensyn til andre brukere.

”Det er lov å gå på tur med hund i marka. Det er også lov til å snørekjøre. Men noen kjører for fort med pointere og lignende. Noen snørekjører med to bikkjer og slipper 15 hunder løse.”

Turistforeningens representant savnet en god plassering av løype for hundekjøring.

”I dag er løypa midlertidig i en særlig verdifull, sårbar og kupert del av kommunens arealer i marka”.

Få hundekjørere bruker løypa fordi terrenget er for kupert og snøkrevende. Han nevnte et område i de sørlige delene av marka som bedre egnet. Der er det gode muligheter for egen hundeløype uten å føre til ulemper for friluftsliv og natur, men grunneierne der er negative.

Diskusjon
Hundekjøring kan deles opp i sledekjøring og snørekjøring. Treningskjøring anbefales å foregå i egen treningsløype i markaplanen og Sti- og løypeplanen. Hundeeier må forholde seg til lover og forskrifter rundt hundekjøring og ellers ta hensyn til andre brukere. I Sti- og løypeplanen oppfordres hundeeiere til å ta hensyn til andre brukere gjennom å samle opp møkk, unngå sterkt trafikkerte områder og ha kontroll over hunden til enhver tid.

Det er i Sti- og løypeplanen ikke bestemt hvor ny treningsløype skal legges. Trondheim trekk- og brukshundklubb skal sammen med offentlig forvaltning komme med forslag til ny løype i løpet av 2007.

3.3.13     Trening mot annen slags friluftsliv

Naturvernforbundets representant mente at det er en potensiell konflikt mellom turgåere og folk som trener, men at det bør være lett å unngå ettersom treningsløypenettet er konsentrert. I følge skogforvalteren var konfliktene større før treningsanleggene ble flyttet ut av marka. Han nevnte så treningsløypene for skiskøyting som et eksempel på god tilrettelegging hvor det er et bredt spor til skøyting, og et enkelt spor for turgåere på siden. Skogforvalteren fortalte om ”Dagens løype” som mange deltar på. Noen bruker ”Dagens løype” som trening mens andre går tur, men han hadde ikke hørt om noen konflikter.

Diskusjon
Konflikten mellom friluftsliv og idrett er ifølge informantene ikke store. I markaplanen står det at konfliktene enkelt bør kunne løses ved aktiv tilrettelegging og samordning.

3.3.14     Ferdsel til fots i skiløyper

Skogforvalteren sa at turgåere i skiløypene et problem, men det kan være et resultat av for dårlig informasjon om alternativer. Turistforeningens representant mente det kunne settes i gang tiltak som hardpakking av turløyper med scooter for ”hundelufteturer” i nærområdene. Videre sa han at det brøyta veinettet i Bymarka er viktig for folk som ønsker å gå til fots, men at biltrafikk er et problem på veier hvor dette er tillatt. Skogforvalteren nevnte også at veier brøytes slik at folk kan gå til fots på vinteren i Bymarka. Han mente folk får gå langs veier og gangstier i nærområdene eller kjøre til et sted i marka hvor det er vinterbrøyta for gående.

Diskusjon
Problemet med gående i skiløyper kommer av at tråkk ødelegger prepareringen og at de gående beveger seg saktere enn skiløperne. Den tradisjonelle aktiviteten kan i verste fall fortrenges av den ”nye” aktiviteten (Direktoratet for naturforvaltning 2003).

3.3.15     Trengsel

Skiklubbens representant nevnte tilfeller av trengsel inn til hyttene og i de mest populære løypene enkelte dager. Det finnes flere tiltak for å få folk til å bli kjent med nye områder i marka. Han nevnte ”Søndagsturen” og ”Til topps” på sommeren og ”Dagens løype” på vinteren. Disse tiltakene tar folk med til områder utenfor hovedløypene slik at de blir bedre kjent og senere kan oppsøke dem, fortalte han.

3.3.16     Hytter og hus

Representanten fra Turistforeningen mente det er en konflikt mellom hus- og hytteutbygging og friluftslivet. Han var ikke fornøyd med kommunens håndtering av disse sakene.

”Vi mener det generelt må være en meget restriktiv praksis, mens kommunen ofte aksepterer både store tilbygg, ombygginger og totalfornyelser. Trondheim har en langt mer liberal praksis enn f. eks Oslo.”

Det har vært en politisk enighet om en restriktiv politikk på slike tiltak, men det har ikke blitt fulgt opp i enkeltsakvedtak. Dette har ført til omfattende konsekvenser for friluftslivet. Stier og veier som tidligere ble brukt som innfallsporter til marka er nå blitt bygd igjen. 

”I praksis blir et område som Lian, som var et kombinert område med små og godt tilpassete hytter og en del av marka, utilgjengelig eller uinteressant for de som bruker marka til friluftsliv.”

Problemer med nybygging er begrenset til et fåtalls områder mente han. Turistforeningen er ifølge informanten fornøyd når utbyggingen av nye områder går ”innover” i byen. Informanten mente at idrettsannleggene er et større problem. Er det noe byen har, så er det god dekning på dette, mente han.

Diskusjon
Noe bebyggelse og virksomheter hører naturlig til i ei bymark. Bebyggelse eller virksomheter som føles naturlige kan være hytter med lange tradisjoner for friluftslivet eller kulturminner. Gamle vannverk kan også oppleves som positivt. Anlegg som massetak, kraftledninger og bebyggelse som kommer i konflikt med friluftslivets interesser føles gjerne som ødeleggende i ei bymark. Ny bolig eller hyttebygging kan stenge igjen innfallsporter og ekskludere markabrukere fra enkelte områder. Tiltak og anlegg som kommer i konflikt med markainteressene bør trappes ned og i enkelte tilfeller avsluttes helt i marka. Markaregler er som regel strenge og gjelder bare for områder innenfor markagrensa. Det bør derfor vurderes nøye hvilke områder som tas med innenfor grensa slik at unødige konflikter unngås (Direktoratet for naturforvaltning 2003).

Trondheim kommune har som mål at ny boligbebyggelse skal skje gjennom fortetting av eksisterende bebyggelse, og at det ikke skal bygges nye boliger i Bymarka. Det har allikevel skjedd hytte og boligutbygging i Bymarka. Enkelte hytter har også blitt bruksendret til boliger. Dette har ført til økt biltrafikk i Bymarka og mindre muligheter for friluftslivet i enkelte områder (Trondheim kommune 2002a). I kommuneplanens arealdel for Trondheim kommune, punkt 14.6 heter det at ”Søknad om tilbygg/påbygg og nybygg knyttet til boligeiendommer innenfor markagrensa skal normalt vurderes særlig strengt” (Trondheim kommune 2003b). Det er derfor viktig at denne bestemmelsen blir brukt i enkeltsaker for at bygningsaktivitet ikke medfører ulemper for friluftslivet.

3.3.17     Generell diskusjon av konflikter mellom brukergrupper

Konfliktene i Bymarka ser ut til å øke på grunn av nye brukergrupper og økt bruk. Det er ingen større uenigheter om hvordan de bør løses. Forbud mot aktiviteter i visse områder er ikke å foretrekke, mens anbefalninger og informasjon om hvor ulike aktiviteter bør foregå er mer aktuelt. Konfliktene er forsøkt løst gjennom den kommende Sti- og løypeplanen, men det gjenstår å se om tiltakene blir gjennomført og om de har den ønskede effekt.

Konfliktene mellom ulike brukergrupper dreier seg ofte om forstyrrelse av hverandres aktiviteter eller slitasje på marka. Ved konflikter mellom brukergrupper bør det utarbeides en plan for hvor og hvordan en slik aktivitet bør foregå. Deretter må informasjon om hvor og hvordan denne aktiviteten bør utøves formidles. Informasjon kan formidles ved skilting, infotavler, på Internett, i sportsbutikker eller i aviser og blader. Informasjonen bør være lett forståelig og kan gjerne nedtegnes på kart. Kartet bør ha forklaringer som vist i Fig. 4. Slik blir det enkelt for den aktuelle bruker å finne det området eller løypa som er best egnet for en aktivitet (Direktoratet for naturforvaltning 2003).

Fig. 4 Eksempel på supplerende informasjon til kart (Direktoratet for naturforvaltning 2003).

3.3.18     Bruk kontra vern

Skiklubbens representant mente det er gjennom styrt bruk at marka kan bevares best, ikke gjennom vern. Skiklubben er for mer bruk av marka enn det er lagt opp til etter markaplanen. 95 % av brukerne benytter stinettet der det er godt etablert, og da tråkker de ikke ut i myrer og lager egne traseer. Videre sa han at det er sterke krefter i administrasjonen i kommunen som kjemper for egne verneplaner i marka, og at det i enkelte saker ikke blir tatt hensyn til flertallets ønsker.

”De lever i en helt annen verden. De burde vært satt til å verne Jotunheimen og sånne plasser oppi høyfjellet der. Der kunne de kjempet for sånne tanker”.  

Han mente at Bymarka må ses på mer som en bypark beregnet på friluftsliv enn et villmarksområde. Siden Bymarka ligger så nært byen, kan den ikke bli villmark, mente han. Videre pekte han på at det allerede er for lite utmarksareal per innbygger i Trondheim og at mer vern vil minske friluftslivsmulighetene på dette arealet på grunn av restriksjoner mot stibygging og løypekjøring.

Naturvernforbundets representant mente det var et gjennombrudd når evighetsskogen ble tatt med i markaplanen. Gjennom etableringen av den og naturreservatene vil skogbruket foregå på høyere boniteter. Det nye naturreservatet er fornuftig, men det bør ikke legges strenge restriksjoner på ferdselen der, mente informanten.

”Vi mener det fortsatt må kunne kjøres opp skiløyper der og drives friluftsliv så lenge skogen ikke tar skade av det.”

Turistforeningens representant mente at det nye naturreservatet var utelukkende positivt og at det i utkastet til verneplanen ikke legges restriksjoner på tilrettelegging. Oppkjøring av skiløyper kan foregå med hjemmel i årsplanen til Trondheim kommune fortalte han.

Skogforvalteren fortalte at evighetsskogene (Vedlegg 4), og naturreservatet (Fig. 2), lager en blekksprutlignende formasjon som sikrer spredning og vandringsveier for arter. Han nevnte også gamle skoger med arter knyttet til denne, hvor det er viktig å beholde en gammel struktur for at artene ikke skal forsvinne, friluftslivsskoger hvor biologisk mangfold ikke blir påvirket av skogbruk og friluftsliv og tilslutt høybonitetsskoger som er viktig å utnytte, men samtidig ta vare på biologisk mangfold i henhold til Levende-Skog-standarden.

”Det som er litt morsomt nå, er at Turistforeningen og naturvernforbundet har gått med på at vi trenger et aktivt skogbruk for å sikre rekreasjonsverdiene i skogene.”

”For å sikre skogene for mennesker og dyr er det avgjørende at skogene drives etter moderne skogøkologiske prinsipper.” (Trondheim kommune 2005), ble formulert av Turistforeningens representant i utarbeidelsen av markaplanen, i følge skogforvalteren. Det er nettopp dette som gjøres i Bymarka, mente han.

Diskusjon
Informantene var enige om at deler av marka burde vernes, men ikke om måten det burde gjøres på. Det var forskjellige meninger om hvordan det nye naturreservatet vil påvirke ferdselen til brukerne og om det vil ekskludere folk fra noen områder. Skiklubbens representant mente at det gjennom tilrettelegging automatisk ble vernet fordi 95 % av brukerne benytter stinettet.

I miljøverndepartementets verneforskrift for det nye naturreservatet som også blir gjeldende for det gamle, finnes svaret på konsekvensene mot friluftslivet. Formålsparagrafen sier blant annet:

”Formålet med fredningen er å bevare et barskogområde med naturskogkvaliteter som er typisk for naturtypen i regionen med sitt biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Området har en særskilt pedagogisk og vitenskapelig betydning som et område som har restaurert seg fra tidligere sterk påvirkning.” (Miljøverndepartementet 2005b)

Vernebestemmelsene i § 3 sier at det er forbudt med større teltleire og større arrangementer. Dette virker i utgangspunktet som et strengt vern for ei bymark, men i § 4 finnes generelle unntak fra vernebestemmelsene som sier at slike arrangementer allikevel kan forekomme hvis de utføres på en skånsom måte. Sykling og riding utenfor eksisterende stier er forbudt. Bær og sanking av matsopp vil være tillatt. Vegetasjonen med busker og trær vil bli vernet, men bålbrenning med medbrakt ved er tillatt. Merking, rydding og vedlikehold av eksisterende tilrettelegging vil være tillatt. Hvis nye tilretteleggingstiltak skal finne sted må det søkes dispensasjon til forvaltningsmyndigheten etter § 5. Hogst av etablerte plantefelt kan også gjennomføres hvis søknad godkjennes (Miljøverndepartementet 2005b).

Frykten for konsekvenser for friluftslivet er delvis berettiget med grunnlag i vegetasjonsvernet. Det vil allikevel ikke føre til store konsekvenser for friluftslivet så lenge Direktoratet for naturforvaltning ikke regulerer eller forbyr ferdsel etter § 3 i verneforskriften. Fig. 2 viser hvor det nye naturreservatet er plassert.

3.3.19     Skogskjøtsel generelt

Turistforeningens representant mente at variasjon i skogbildet er viktig for rekreasjon og at tette, ensaldrede granskoger er lite spennende. Furu er i følge informanten et mer spennende tre med hensyn på rekreasjon enn gran. Den gamle måten å drive skog på med store hogstflater og skogsbilveier er det største problemet.

”I de nye hogstformene får man noen mellomfaser hvor skogbildet kanskje ikke blir så pent, men en opprettholder eller utvikler en variasjon som er ønsket for friluftslivsopplevelsen.”

Informanten mente at bevisst skogskjøtsel kan utvikle opplevelsesverdier og variasjon og at det er viktig å ikke bare tenke økonomi ved skjøtselen.

”Den retningen skogbruket i Trondheim har tatt er Trondheim turistforening godt fornøyd med. Tidligere har vi vært uenige, spesielt med tanke på store hogstflater og skogsveibygging.”

Det er i følge informanten viktig med lauvtreinnblanding for å øke variasjonen i skogbildet og driftsplanene for skogbruket bør utvikles slik at det blir mer variert skog med innslag av åpne områder og utsikt.

Representanten fra Skiklubben mente at skogsdriften blir meget godt utført og at det er nødvendig fordi marka vil gro igjen uten. Videre pekte han på at det er gode varslingsrutiner for hogst og framkjøring og det finnes et varslingssystem for hvor det drives hogst gjennom føremeldingene fra Skiklubbens hjemmesider. Det blir også ryddet fint opp etter utkjøringen. Det eneste informanten nevnte som negativt, var at noen områder kunne vært drevet mer med hensyn på rekreasjon og at noen utsiktsplasser bør ryddes.

Skogeiernes representant fortalte at han hadde kjempet hardt for grunneiernes syn ved utarbeidelsen av markaplanen.

”Jeg måtte på et møte si fra at hvis jeg ikke ble mer hørt ville jeg ikke bli med noe lenger.”

Han fikk gjennom at det skulle være ulike regler for kommuneskogen og den private blant annet til veibygging og markberedning. For noen år siden var det en rekke store avisoppslag om skogsdrifta i kommuneskogen. Han mente at det bare var et par journalister som var med på dette og at det var de som ropte høyest og ikke flertallet som fikk fram sitt syn.

Informanten trodde også at mange liker moderate hogstflater siden det ofte er mye folk på hogstflatene. Dette fordi det ofte er mye bær på hogstflater og at hogstflater gir god utsikt. 

”Det har vært tjenlig for skogbruket hvis det kom fram at vanlige turgåere ikke er negative til moderate snauflater.”

Skogforvalteren var godt fornøyd med skjøtselen av Bymarka.

”Skogen i Bymarka skjøttes slik at den er skjønn, vakker og med en opplevelsesverdi. Ensaldret skogbruk hører fortiden til.”

Han mente at flersjiktet skogbruk er mer økonomisk og det er mulig å tjene penger på andre treslag enn gran. Informanten viste til at rogn, selje og andre løvtreslag kan selges som skur til en veldig god pris. Videre fortalte han at de etter en stormkatastrofe i 1978 ble nødt til å legge om skjøtselen fra bestandsskogbruk til mer vindstabile hogstformer. Dette var vanskelig fordi all skogen var ensaldret og det var derfor nødvendig å foreta flatehogster for å få opp ny vindstabil skog som tåler sjiktet hogst. Dette ble gjort ved å plante gran og la lauvet komme opp. Ungskogpleien ble utført seint og kraftig. Dette har ført til at Bymarka nå har en flersjiktet vindstabil skog på flere plasser med furu, gran, lerk og bjørk. Furu og lerk skal i følge skogforvalteren bli overbestand på sikt, men det er gjort for usystematisk til nå.

”Nå har vi virkesrike skoger med veldig mange treslag i. … Da kan vi veksle på hva vi utnytter. Når vi har denne blandingen har vi også lagt egget for å lage en rekreativ skog.”

Diskusjon
Det kan virke som arbeidet med markaplanen har ført til bedre kommunikasjon mellom skogbruket, friluftslivet og naturverninteressene i Trondheim. De store konfliktene rundt store hogstflater og skogsbilveibygging synes å være løst, og det er bare mindre uenigheter tilbake. Det virker som det er en enighet om at skogbruket kan drives på en måte som fremmer variasjon og rekreasjonsopplevelser.

Markaplanen har følgende som mål: ”Skogskjøtselen med stell av ungskog, hogster og sluttavvirkning skal tilpasses landskapet, klimatiske forhold, biologisk mangfold, kulturminner og friluftsliv. Sluttavvirkningen bør der det er mulig gjøres lukket og ellers i det minste med enkle lauvskjermer og noen frøtrær og livsløpstrær.” Videre bør flatehogster begrenses og tilpasses terrenget (Trondheim kommune 2002a).

Resultatene viser at organisasjonene er fornøyde med skjøtselen av skogene med noen unntak. Skogbruket i Bymarka har utviklet seg til å bli mer flerbruksrettet enn tidligere. Utfordringen ligger nå i å finne en balanse mellom rekreasjonsverdier og økonomisk utbytte til skogeiere. 

3.3.20     Foryngelse

Trondheim Turistforening mener i følge informanten at det meste av foryngelsen bør skje ved naturlig foryngelse fordi dette fører til det mest varierte skogbildet.

”TT er generelt bekymret for kommunens praksis med å forynge gjennom planting og ikke naturlig foryngelse. Og når det plantes, mener TT det mange steder plantes for tett.”

Av rekreasjonsgrunner kan furu gjerne plantes istedenfor gran i enkelte områder. Det plantes ofte for tett inntil stier og det bør ikke plantes i åpne, tørre drag. Flere slike drag har i følge representanten blitt plantet igjen. Derfor bør det settes inn kvalifiserte plantere, mente han.

Skogforvalteren mente at det var naturlig å gå over til naturlig foryngelse fordi det er blitt dyrt med planting. Den naturlige foryngelsen kan fremskyndes ved hjelp av lauvinnblanding, mente han.

Den gamle måten å drive markberedning på er for dårlig, men en ny metode hvor torva legges tilbake i hullet er tilfredsstillende, ifølge representantene fra naturvernforbundet, Skiklubben og Turistforeningen. Skogforvalteren og skogeieren bekreftet ved sine uttalelser at praksisen er lagt om.

Bilde 6 Borgar på planteoppdrag.
Foto: Anders Pagander

Diskusjon
Planting og foryngelse er tema det fortsatt var bekymring rundt fra naturvernhold.

Øien (2003) fant også at det var et problem med for tett planting og planting inn mot stier. Årsaker til dette kan være manglende kompetanse eller manglende informasjon til planterne.

Følgende mål definert i markaplanen for alle markaområdene: ”Skogene skal forvaltes og drives etter skogøkologiske prinsipper. Bestandsskogbruket er egnet for dette med relativt små tilpasninger i form av varierte skjermstillinger, frøtrestillinger med lavskjermer av lauv, fjellskogliknende hogster og grupper og småflatehogster der gammelskogarter er viktige elementer.” (Trondheim kommune 2002a) Det er derfor naturlig at naturlig foryngelse benyttes, hvor dette er mulig, og at hogster etterligner naturlige prosesser tilpasset hvert enkelt markslag.

Problemene rundt markberedning synes å være løst. I markaplanen står følgende: ”Markberedning kan gjennomføres der det er nødvendig med metoder som ikke lager groper og tuer i terrenget som ikke vanskeliggjør friluftsferdselen.” (Trondheim kommune 2002a) Det er enighet blant alle informantene som uttalte seg om at markberedningsformen hvor torva snues og legges tilbake i gropa er god nok i forhold til andre interesser.

3.3.21     Fremmede arter

I følge naturvernforbundets representant har det vært en lite gjennomtenkt utplanting av fremmede arter i Bymarka, spesielt under skogreisningen i perioden 1872 til 1920, hvor det ble plantet buskfuru, lerk og douglasgran (Pseudotsuga menziesii). Det ble også gjort forsøk med edelgran i Bymarka fra 1988 til 1992, men dette førte til kraftige protester fra naturvernforbundet. Buskfura bør i følge informanten tynnes og suppleres med vanlig furu fordi den fører til at enkelte områder blir umulige å gå i. Videre mente han lerka er grei der den ble etablert, men uttrykte bekymring for at den kan spre seg oppover i fjellet. Turistforeningens representant mente også lerk var greit der den ble etablert, men at det bør være en grense for hvor mye den kan få spre seg.

Diskusjon
De fremmede treslagene godtas av organisasjonene på enkelte områder de ble plantet ut på 1800 tallet. Plantingen av edelgranen Abies lasiocarpa i perioden 1988 til 1992, hvor ca 2500 planter ble satt ut, ble for det meste gjort i høyereliggende strøk. Resultatet var at en stor del av plantene ble beitet på av sau. Men en del lever og vokser meget bra i dag. Plantingene skjedde for det meste i tilknytting til områder der det var fra før fremmede treslag plantet i skogreisingsperioden fra 1872 til 1922 (Sætre, O. J. Pers medd 2006). Problemet ligger i at enkelte av treslagene har potensial til å spre seg på egenhånd, og kan bli svært vanskelig å stoppe. Enkelte edelgranarter kan spre seg svært raskt, og er svært skyggetålende. Det finnes også eksempler på lerk som har spredd seg opp i områder hvor det tidligere har vært fjellbjørkeskog. En undersøkelse av Nygaard og Brean (2002) tok for seg spredningen av lerkearten Larix decidua fra en lerkeallé plantet på Nordmøre for 200 år siden. Lerka sprer seg nå eksponentielt og det konkluderes med at treslaget på sikt vil bli mer dominerende i landskapet (Nygaard & Brean 2002). Utbredelsen til fremmede arter bør derfor overvåkes kontinuerlig i Bymarka.

I markaplanen står det at utenlandske treslag kan brukes hvor det anses som forsvarlig for det ”generelle” skogbruket. I Bymarka er det i bare aktuelt hvor disse treslagene ble innført i skogreisingsperioden (Trondheim kommune 2002a). Det er videre et ønske om at buskfurua skal utkonkurreres av norsk gran og furu på Geitfjellet (Nygaard & Brean 2002). Det er tydelig at miljø- og friluftsorganisasjonene har fått igjennom sine standpunkt i denne saken.

3.3.22     Offentlig skogsdrift

Naturvernforbundets representant fortalte at det hadde vært en del problemer for organisasjonene å få komme med innspill til skogsdriften tidligere, men at det etter arbeidet med den siste markaplanen ble et mye bedre samarbeid både med det private og offentlige skogbruket. 

”Siden har vi snakket godt sammen, kan en jo si. Dessuten er jo skogbruket lagt om ganske kraftig innenfor den delen som er kommunal.”

Diskusjon
Markaplanen har hjulpet på konfliktnivået mellom miljø og friluftslivsorganisasjonene og skogbruket. Øien (2003) fant i sin oppgave at maktforholdet mellom planlegger, grunneier, skogbruk og friluftsliv har endret seg. Tidligere planer for Bymarka ble i stor grad utarbeidet av kommunen uten innblanding fra andre, mens organisasjonene nå i større grad blir hørt i planleggingsfasen. Spesielt har de store organisasjonene (TSK, TT og TJF) fått mer innflytelse, noe som har redusert konfliktnivået (Øien 2003).

Det offentlige skogbruket skal være et forbilde med tanke på økonomisk drift, flerbruk og biologisk mangfold. Natur- og miljøinteresser skal få være med på planleggingen av skogsdriften, og økonomien skal ikke veie tyngst når avgjørelser tas (Trondheim kommune 2002a).

3.3.23     Privat skogbruk

Det private skogbruket har også lagt om driften i pakt med Levende Skogs standarder, men ikke i like stor grad som det kommunale, mente Naturvernforbundets representant. Han sa videre at dette heller ikke var å forvente. Videre mente han at siden bynære skoger dekker bare 3 % av skogarealet i Norge så bør det tas mer hensyn der enn på andre arealer.

Turistforeningens representant mente at de private skogeierne bør skjøtte skogene på samme måte som det offentlige.

”Den kostnaden skogeier får ved å ta hensyn vil normalt være liten i forhold til tapet i opplevelser friluftslivsbrukerne av marka får dersom det ikke tas hensyn.”

Det er i følge informanten svært varierende hvor store hensyn det private skogbruket tar i Bymarka. Mange hogster blir utført av entreprenører. Det blir da opp til entreprenøren hvilke hensyn som tas.

Skogforvalteren mente de private skogeierne er redd for at måten den kommunale skogen forvaltes på kan føre til en smitteeffekt til det private. På den andre siden, fortalte han at de hadde hatt skogdager for de private skogeierne, og at noen var interessert i å drive sine skoger på den samme måten som kommunen. Representanten for skogeierne uttalte følgende:

”Jeg synes ikke det er bra prioritering av kommunen alltid, for [skogbruket] er i mine øyne for mye flerbruksrettet og det gir en legitimering av at det de driver er et riktig skogbruk og det fyrer under en rekke pressgrupper sitt syn på saken.”

Han mente det er en viktig forskjell at det offentlige ikke trenger å ha økonomisk overskudd i driftene, men at de private må ha det. Han nevnte at bystyret kan komme til å legge flere restriksjoner på det private skogbruket etter hvert, og at han ønsker å jobbe for å motvirke dette.

Diskusjon
Det er en tydelig bekymring fra privat skogeierhold at de hensyn som tas i den kommunale skogen også etter hvert må tas i den private. Dette bekrefter også Turistforeningens representant gjennom sine uttalelser. Øien (2003) fant at konfliktene var større i den kommunale delen av Bymarka enn den private. Ut i fra våre resultater tas det mer hensyn i den offentlige skogen. Dette bekrefter også markaplanen ved at det er listet opp ekstra hensyn til offentlig skogsdrift (se kapittel 2.5) Grunnen til at det er mindre konflikter i den private skogen er i følge Øien (2003) at den kommunale eiendommen er en offentlig eiendom og må forvaltes etter samfunnets interesser. Det private skogbruket forvaltes i større grad mot mest mulig økonomisk overskudd. Samfunnet forventer ikke like mye av det private som det kommunale skogbruket. De private arealene er på grunn av beliggenhet og plassering heller ikke like tilgjengelige som de offentlige. Dermed er det sannsynligvis færre friluftslivsutøvere i disse områdene. Dette viser også resultatene fra den kvantitative delen av denne undersøkelsen 4.3.9.

Markaplanen differensierer også mellom det generelle skogbruket og det kommunale. Dette tyder på at kommunen og organisasjonene ikke forventer det samme fra det private som det kommunale skogbruket. Samtidig skal den offentlige skogsdriften fungere som et eksempel på hvordan skjøtsel bør utføres (Trondheim kommune 2002a). Dette kan tyde på at det på sikt ønskes lignende skjøtsel i de private skogene.

3.3.24     Veibygging

Det er i følge naturvernforbundets representant uenighet mellom de private skogeierne og naturvernforbundet om det er nødvendig med flere skogsbilveier i Bymarka.

”Mange skogsbilveier er jo fine turveier. Vi mener at det er så mange bilveier i området at det ikke er behov for flere.”

Traktorveier kan i følge informanten etableres fordi disse vil gro igjen. I følge Turistforeningens representant har det fortsatt vært veibygging på privat grunn i marka, noe Turistforeningen mener det bør bli en stopp på.

Diskusjon
Problematikken rundt skogsbilveier er en av de gjenværende konfliktene i Bymarka.

Skogsbilveibygging er i følge markaplanen ikke lenger aktuelt på den kommunale eiendommen. Skogsbilveier er et ikke-reversibelt inngrep, og ansees derfor som et kraftig inngrep. Undersøkelser fra Andreassen (1982) og Mestvedt (1984) viser at omtrent halvparten av brukerne som svarte syntes det var for mange bilveier i marka. Det bør derfor være store økonomiske verdier som skal hentes ut før det er aktuelt med nye skogsbilveier. Brukerne var den gang mer positive til traktorveier enn bilveier, noe som sammenfaller med naturvernforbundets representant i vår undersøkelse.

3.3.25     Brukernes tilfredshet

Naturvernforbundets representant trodde brukerne var fornøyde med skogsdriften. Nederst i Bymarka vil skogdriften trolig oppleves som positivt fordi den skaper mer variasjon fortalte han. I de øvre delene er Bymarka i Trondheim mer variert på grunn av terrengvariasjoner enn Nordmarka i Oslo.

Skiklubbens representant trodde ikke det er mange konflikter mellom brukerne og skogbruket, men at den enkelte som havner midt oppe i utkjøring eller drift kan bli provosert.  

Skogeiernes representant sa at de ikke hadde fått mange negative tilbakemeldinger fra brukerne. Han kjente til et par tilbakemeldinger på skogsdrift den siste tiden, men de som klaget visste ikke at de var i privat skog. Skogsdrift bør unngås i helger, da det er mindre folk i marka i på hverdager. Skogeieren fortalte om en markadag de hadde for tre år siden. Han viste da frem de private skogene, som i følge han er mindre flerbruksrettet enn kommunens. Det kom da noen kommentarer, men de var utelukkende positive, fortalte han.

Diskusjon
Øien (2003) fant også at konfliktnivået mellom de ulike interessene og skogbruket i Bymarka var overraskende små og konkluderte med at dette trolig skyldtes samarbeidet rundt markaplanen. Det er i de senere år blitt mer fokus på flerbruksrettet tømmerdrift enn tidligere. En bakenforliggende årsak til at konfliktene med skogbruket er mindre, kan være at det er mindre hogst i Bymarka nå enn før. Øiens undersøkelse hadde et unntak hos representanten fra Trondheim jeger- og fiskeforening (TJF). Representanten mente at skogbruket burde opphøre i Bymarka fordi det er lite lønnsomt. Han mente også at det ved skogsdriften ryddes opp for dårlig og tas for lite hensyn til friluftslivet. I og med at vi ikke intervjuet noen fra TJF har vi ikke fått med dette synspunktet.

3.4     Diskusjon av metode

For å si hvor gode konklusjoner det er trukket fra en undersøkelse, er det viktig å rette et kritisk blikk til metoden. Dette er tidligere beskrevet som intern – og ekstern gyldighet og pålitelighet.

3.4.1     Intern gyldighet

Den interne gyldigheten kan testes ved å rette et kritisk blikk mot de kildene som ble benyttet (Jacobsen 2000). Dette kan gjøres ved å se om de riktige kildene er valgt ut, om de gir riktig informasjon og hvordan informasjonen er kommet fram. Ved å velge personer som har vært aktive i forvaltning av Bymarka fra ulike miljøer, mener vi utvalget har gitt god innformasjon om konflikter rundt forvaltningen i dag. Informantene hadde, på grunn av sine yrker, verv og deltakelse i planarbeid omkring forvaltning av Bymarka, mye relevant informasjon og kunnskap. Det er allikevel viktig å merke seg hvilke fagmiljøer informantene kommer fra og hvor lenge de har hatt sine stillinger. Dette fordi det avgjør hvor god kjennskap og erfaring de har med de ulike temaene. Det er også viktig å tenke over om kildene har bakenforliggende motiver for å gi feil informasjon. Ved utforming av konklusjoner har det derfor vært lagt vekt på at data har forskjellig kvalitet alt etter kildens troverdighet. Ved å velge ut informanter fra ulike miljøer med ulike motiv mot forvaltningen av Bymarka, bør de ulike temaene bli belyst fra ulike sider og få større grad av gyldighet. Om et tema er beskrevet likt eller ulikt av informantene, avgjør ikke undersøkelsens gyldighet. Det er summen av informasjonen som gir det beste bildet (Jacobsen 2000).

3.4.2     Ekstern gyldighet

Ekstern gyldighet kan testes ved å kritisk undersøke hvordan enhetene er valgt eller sammenligne resultater med teori og andre undersøkelser omkring temaet. De 5 informantene ble plukket ut ved hjelp av skjønnsmessig utvelgelse. Dette betyr at forskerne selv velger ut enhetene ved skjønn. Dette kan medføre en fare for at forskeren ubevist velger ut enheter som gir et skjevt bilde av det som er riktig, i positiv eller negativ retning (Hellevik 2002). På grunn av begrenset tid og ressurser valgte vi allikevel å benytte denne metoden. Da bare fem informanter skulle undersøkes, måtte vi sørge for at disse hadde god kjennskap til Bymarka og at de representerte miljøer med ulike interesser. Dette for å ha et mest mulig representativt utvalg. Jacobsen (2000) sier også at det ikke er mulig å foreta et perfekt utvalg, men at valg av informanter blir en helhetsvurdering av hvem som er tilgjengelig og det utvalg som gir mest informasjon. Andre undersøkelser på samme tema kan også styrke konklusjonene hvis de er kommet til samme konklusjoner. Da vil forskeren kunne generalisere konklusjonene i større grad, men fortsatt ikke bevise dem (Jacobsen 2000). Den sterke siden til denne undersøkelsen er at den kvalitative undersøkelsens konklusjoner kan sammenlignes med den kvantitative. På den måten kan informantenes syn testes opp mot brukernes syn på ulike tema. I tillegg er resultatene diskutert opp mot tidligere undersøkelser i Bymarka, markaplan, teori om markaplanlegging, samt faktainformasjon fra ulike kilder.

3.4.3     Pålitelighet

Pålitelighet kan testes ved å rette et kritisk blikk mot undersøkelsesopplegget og analysen.

Ved utførelsen av en åpent intervju vil informantene bli påvirket av den som utfører intervjuet. Dette var vi bevisst på under intervjuene. Spørsmål ble brukt i minst mulig grad da de kan være ledende. Ofte ble et tema tatt opp, hvorpå informanten startet med det som virket naturlig. Den informasjon som kommer først vil ofte være den informanten synes er viktigst innen det aktuelle temaet. Intervjueren vil også bli påvirket av informantene etter hvert som flere intervjuer blir gjort. Etter hvert bygges mer kunnskap opp omkring temaet og undersøker kan risikere å ikke legge merke til nye momenter.

Ofte oppstår feil i undersøkelser under nedtegning av data. Dette ble unngått ved å skrive hvert enkelt intervju ordrett fra lydbånd. Da formes ikke det som kommer frem av undersøkers meninger. Under behandlingen av hvert intervju er det viktig å trekke fram både det som er likt og ulikt mellom informantene. Når forskeren bestemmer hva som blir tatt med i resultatene, vil det alltid være en del skjønn inn i bildet. Derfor forsøkte vi uavhengig av hverandre å trekke ut resultater for å se om vi var enige. Sitater ble også benyttet i stor grad da dette gir undersøkelsen mer troverdighet.

3.5     Oppsummering

3.5.1     Konklusjoner

Markaplanen hadde som forventet i hypotese 1, ført til bedre forståelse mellom de ulike interessegruppene i Bymarka. Alle informantene var fornøyde med arbeidet, men flere var spente på om den ville bli fulgt opp. Brukerne visste sannsynligvis lite om markaplanen. Derfor valgte vi å ikke ta med dette temaet med i den kvantitative undersøkelsen.

Det eksisterte ifølge informantene flere konflikter i Bymarka. Hypotese 2 er derfor styrket. Dette gjaldt spesielt i tilknytning til nye aktiviteter som riding, sykling og hundekjøring. Hus og hytteutbygginger kom ofte i konflikt med friluftslivet. Konflikter mellom bruk og vern ble nevnt, men det virket som friluftslivet i mindre grad var påvirket av dette. Siden konfliktene mellom ulike brukergrupper var kjent og forsøkt løst i den nye Sti- og løypeplanen, utelot vi dette temaet i den kvantitative delen. Det bør gjøres en undersøkelse på dette etter at tiltakene er satt i verk for å undersøke effekten i ettertid.

Som antatt i hypotese 3, mente informantene at tilretteleggingen i Bymarka var stor. Hypotesen er derfor styrket. I resultatdelen nevnes det flere tilretteleggingstiltak. Dette gjelder spesielt skilting, tilrettelegging for ferdsel til fots på vinteren og tilpassning for ”moderne” aktiviteter som sykling og riding. Det var interessant å finne ut om brukerne var fornøyde når det gjaldt grad av tilrettelegging, mangler og kvaliteten på det som allerede var til stede. Ulike brukergrupper har ulike behov, derfor ønsket vi å undersøke hvordan de ulike brukergruppene så på tilretteleggingen. Vi ville også undersøke om brukerne hadde andre ønsker enn det forvaltningen var klar over.

Alt i alt ble vi overasket over hvor lavt konfliktnivået var med tanke på skogbruket. Vi hadde forventet større uenigheter. De store uenighetene hørte fortiden til, og det var bare små uenigheter rundt planting og skogsbilveibygging igjen. I den kvantitative undersøkelsen ønsket vi å finne ut om brukerne også var fornøyde med skogbruket, og ikke bare offentlig forvaltning og organisasjonene. Hvis brukerne er fornøyde er Trondheim kommune et godt eksempel på hvordan bynært skogbruk bør drives. Hypotese 4 er svekket.

Det var forskjellige meninger blant informantene om atkomst- og parkeringsmuligheter i og rundt Bymarka. Informantene var ikke enige om Fjellseterveiens fremtid som turutgangspunkt og om parkering burde være tillatt ved Skistua. Fra enkelte bydeler var turdragene inn til Bymarka ikke gode nok. Kollektivtransport var i følge noen informanter for dårlig løst. Det var derfor interessant å undersøke nærmere hva brukerne mente om disse sakene. Hvordan brukerne kom seg til Bymarka og hva som betydde mest for valg av utfartssted, var også interessant.

3.5.2     Problemstillinger og hypoteser for den kvantitative undersøkelsen

  1. Hva er forskjellige brukergruppers syn på tilretteleggingen av Bymarka?
    Hypotese 1: Tilretteleggingen i Bymarka er god, men hvor tilfredse folk er varierer mellom ulike brukergrupper.
  2. Hvordan kommer brukerne seg til marka, og er de fornøyd med mulighetene som er til stede?
    Hypotese 2: De fleste mener atkomstmulighetene til fots, kollektivt og med bil til Bymarka er gode.
  3. Bør Skistua være et turutgangspunkt eller et turmål?
    Hypotese 3: Et flertall av brukerne ønsker fortsatt å kunne parkere og kjøre helt opp til Skistua.
  4. Er skogskjøtselen i Trondheim Bymark utført slik at brukerne er fornøyde?
    Hypotese 4: Brukerne er, i likhet med informantene i den kvalitative undersøkelsen, stort sett fornøyde med skogforvaltningen i Bymarka.
Bekjemp spam! Klikk her!