Bruk og forvaltning av Bymarka i Trondheim

2     Bymarka i Trondheim

2.1     Bymarka i Trondheim i dag

Bymarka i Trondheim ligger på vestsida av byen og består av tre mindre enheter. Disse er som vist i Fig. 1. Trondheim Bymark som kommunens eiendom i Bymarka, Bynesmarka som er både statlig og privat eid og Leinstrandmarka som er privat eid. Eierandelene fordeler seg slik:

I det videre vil betegnelsen ”Bymarka” bety hele området på vestsida av byen, mens fullt navn vil bli brukt hvis noe gjelder kun for de enkelte delene av Bymarka (Fig. 1). På østsida av byen ligger Strindamarka og Tillermarka. Disse går ikke under Bymarka og vil derfor bli omtalt med fullt navn.

Fig. 1 Markaområdene i Trondheim. Lysegrønt er statlige, mørkegrønt kommunale og hvitt er private områder (Trondheim kommune 2002a).

Bymarka dekker et areal på 85 km2 og har et variert landskap. Skogen i området er i naturregionen boreal barskog. Bymarka består av store myrområder, snaufjell, skog fordelt på mange boniteter og har enkelte områder med kulturlandskap. Flere vann ligger også i innenfor markagrensa. Terrenget er mye småkupert, men det finnes også bratte områder i nord mot Trolla og i vest mot Byneset. Dette gjør Bymarka svært spennende og attraktivt som friluftslivsområde.

Bilde 1 Utsikt fra Kvistingen mot Skjellbreia. Skjellbreia er drikkevannskilde. Foto: Anders Pagander

1.1.2001 hadde Trondheim kommune et innbyggertall på ca.150.000 personer. I tillegg kommer 12.000 – 15.000 studenter til byen hvert år. 65.000 av studenter og innbyggere hadde da lettest adgang til Bymarka, mens 25.000 hadde like lett adgang til Strindamarka som Bymarka (Trondheim kommune 2002a).

2.2     Historie

2.2.1     Bymarka – bruk og forvaltning

Skogene i Bymarka har vært utsatt for menneskelig påvirkning i uminnelige tider. Denne påvirkningen har variert gjennom tidene. Skogene har blitt benyttet til saltkoking, jernutvinning og tømmerdrift til ved og husbygging. Bymarka har også blitt påvirket av seterdrift og husdyrbruk. Beitingen fra husdyr kan gjøre det vanskelig for nye trær å etablere seg. Hvor mye skog som ble brukt til husbygging har variert fordi byens trehus stadig ble utsatt for brann. Mye skog ble brukt til å bygge opp deler av byen etter branner i 1651, 1681 og 1708. Trevirke fra Bymarka ble også brukt til trekolbrenning i forbindelse med gruvedrift. Hogstforbud ble kunngjort flere år på 1700 og 1800 - tallet. Dette kan tyde på at skogtilstanden var ustabil. Rundt 1860 fikk tømmeret større verdi som en følge av at papirproduksjonen kom i gang. En kunne da gjøre seg nytte av dimensjoner som var uegnet som sagtømmer (Sætre 1981). At skogen ble beskrevet som ustabil betyr ikke nødvendigvis at Bymarka var avskoget, men kan komme av at det var mangel på riktige dimensjoner.

Slutten av 1800 - tallet var en svært viktig periode for utviklingen av skogene i Bymarka. For første gang ble det i 1872 plantet trær i Bymarka, nærmere bestemt i Ilbergene. I perioden 1872 til 1896 ble det plantet omtrent 1,6 millioner planter av forskjellige treslag i Bymarka. I motsetning til dagens skogplanting som stort sett består av gran (Picea abies), furu (Pinus sylvestris) og bjørk (Betula spp), ble det da i tillegg plantet Bergfuru (Pinus mugo), lerk (Larix spp), hvitgran (Picea spp), sølvgran (Abies pectinata), andre fremmede edelgraner (Abies spp) og andre fremmede furuer (Pinus spp). Det faglige ansvaret hadde forstmester Joh. s Schiøtz. Etter 25 år var forstmesteren fornøyd med resultatet og skrev i sin 25- års beretning fra 1897 at trærne hadde klart seg bra tiltross for ”mindre hyggelig medfart af børn, uforstandige mennesker og beitende kreaturer”. Spesielt godt hadde lerk og norsk gran klart seg, mens furuplantene hadde problemer. Plantefeltene ble møtt med skepsis, men etter hvert som resultatene ble synlige ble de fleste tilhengere av plantingene (Schiøtz 1897). Resultatene av furuplantingene er i dag dårlige med hensyn på kvalitet. I tillegg har den vanskelig for å forynge seg naturlig. Lerk og gran klarer seg fortsatt bra. Buskfurua som ble plantet, produserer ikke tømmer, men egner seg som jordforbedrer. De fleste andre treslagene som ble plantet har liten betydning i dag (Sætre 1981).

I 1904 gjennomførte forstmester Rich. Aaeng den første tynning på plantefeltene i Bymarka. Han forventet da kritikk fra byens befolkning, men den ble overraskende liten. Forstmesteren var forsiktig med hogst i Bymarka på grunn av hensynet til rekreasjonsbrukerne. I 1906 ble det igjen utført tynningshogster i skogene som hadde vært fredet i lange tider. Utover 1920 - tallet økte avvirkningen betraktelig og skogen begynte å få økonomisk betydning igjen. Forstmester Aaeng var ingen tilhenger av flateskogbruket. Bledning var derfor den vanligste hogstformen (Sætre 1981).

Det var først under skogsjef Fredrik von der Lippe som ble ansatt i 1940, at bestandsskogbruk ble innført og flatehogst ble vanlig. Von der Lippe utførte også tynninger etter moderne tynningsprinsipper. Skogsjefen var som sin forgjenger forsiktig med å legge seg opp mot byens befolkning når det gjaldt avvirkning og skogkultur. Byens befolkning så gjerne på Bymarka som ”sin egen” og flatehogst ble av noen sett på som vandalisme (Sætre 1981).

Atle Venn ble innsatt som skogbrukssjef i 1969 og det var med han at bestandsskogbruket skjøt fart. Venn hogde store flater og innførte en mer intensiv skjøtsel enn det som var tilfellet tidligere. Etter hvert delte han opp arealet fra 5 til 22 driftsenheter for å gjøre skjøtselen mer stedstilpasset og for å skape mer variasjon for brukerne av marka. Tilveksten til skogen i Bymarka stagnerte fra 1966 til 1976 fordi skogen begynte å bli gammel og nyplantninger var gjort i beskjeden grad de siste årene. Som følge av stormer og aldrende skog ble store deler skogen i Bymarka stormfelt i 1972. Under Atle Venn ble det også vanligere at skogbruksetaten ble brukt i spørsmål som angikk friluftslivet. I 1975 utarbeidet Atle Venn i samarbeid med et bymarksutvalg ”Arbeidsprogram for friluftsliv” som var den første forsøk på konkret flerbruksplanlegging i Bymarka. Arbeidsprogrammet delte Bymarka inn i fire soner hvor forholdet mellom skogbruk og friluftsliv var definert (Sætre 1981).

I 1978 ble Ole Johan Sætre ansatt som leder for skog- og friluftsseksjonen. I dag er han fortsatt ansatt som skogforvalter i kommunen. Arbeidsområdene hans var ved ansettelsen utvidet til å gjelde tilrettelegging for friluftsliv for hele kommunen. I 1991 ble en ny plan for friluftslivet, ”Handlingsplan for friluftsliv” (Trondheim kommune 1991) ferdig. Sætre hadde da ansvaret for planens faglige innhold. Planen var en oppfølging av arbeidsprogrammet for friluftsliv fra 1975 og hadde som hensikt å være en flerbruksplan for friluftsliv, skogbruk i kommunens skoger og annen virksomhet i Trondheim kommune. Den økonomiske avkastningen til kommunens skoger ble underordnet hensynet til friluftsliv, biologisk mangfold og kulturminner. Samtidig var det et mål at skogbruket skulle gi et tilfredsstillende resultat for næringsutøverne. Skogskjøtselen ble utført på en måte som fremmet skogens flersidige betydning for friluftsliv (Trondheim kommune 1991).

Denne planen gjaldt frem til 2002 da en ny plan, ”Markaplan - Kommunedelplan for markaområdene” (Trondheim kommune 2002a) ble vedtatt. I forbindelse med markaplanen ble ”Handlingsplanen for friluftsliv” evaluert. Konklusjonene ble at målsetningene var gode, men ikke godt nok fulgt opp. Skogbruket hadde, i den perioden ”Handlingsplanen for friluftsliv” gjaldt, fått sterk kritikk fra friluftlivshold på grunn av enkelte store flater, markberedning og skogsbilvegbygging. Fra referansegruppen for markaplanen fikk skogskjøtselen god karakter.

Markaplanen som er gjeldende i dag, inkluderer i større grad det private skogbruket enn tidligere planer. Det er listet opp mål og retningslinjer for skogbruk generelt og i tillegg noen ekstra mål og retningslinjer for kommunens skoger.

Den generelle planen legger vekt på at skogene i Trondheim er en viktig økonomisk ressurs. Samtidig må skogskjøtselen drives etter moderne skogøkologiske prinsipper for å ivareta friluftslivets interesser, kulturminner, opplevelsesverdier og biologisk mangfold.  Dette skal ivaretas ved varierte hogstformer med frøtrestilling, skjermstillinger, fjellskoglignende hogster og lauvskjermer på passende vegetasjonstyper. Med andre ord skal skjøtselen drives på en måte som etterligner naturlige prosesser, tilpasset hver enkelt lokalitet, slik at biologisk mangfold ivaretas. Det skal i tillegg tas hensyn til friluftslivets interesser og kulturminner (Trondheim kommune 2002a).

For kommunens skog gjelder strengere retningslinjer for skogbruket. Det legges vekt på samarbeid med miljø- og naturvernorganisasjoner ved utarbeidelse av skogbruksplaner. Kommunens skog skal være et forbilde når det gjelder bærekraftig skogbruk, hensynet til friluftslivet, produktivitet, kvalitet og biologisk mangfold. Bruk av fremmede treslag kan skje unntaksvis der det tidligere har vært brukt under skogreisingen (Trondheim kommune 2002a).

2.2.2      Trondhjems Skiklub

Trondhjems Skiklub (TSK), i det følgende kalt ”Skiklubben”, ble dannet i 1884. Foreningen ble til på grunn av uenighet i Trondhjems Skiløberforening, dannet i 1877. Den gamle foreningens arbeid bestod i å arrangere hopprenn, langrenn og fellesturer. Formålet til den nye foreningen var å arbeide ”for skiidrettens utbredelse og for allmennhetens ski og turinteresse” (Myhre & Bertelsen 1984).

Skiklubben fikk i 1896 sin egen hytte, Skistua, som hadde sengeplass til 40 personer og dekketøy til 100 gjester. Hytta ble satt opp på Lillegråkallen og ble utvidet flere ganger. Hytta brant ned nyttårsaften 1947. Det gikk tre år før ny skistue ble satt opp. I 1974 fikk Skiklubben problemer og måtte overdra hytta til Trondheim kommune (Myhre & Bertelsen 1984). Etter lang tids forfall ble Skistua stengt i 1997. Dette førte til at Skiklubben og kommunen året etter ble enige om å opprette en felles stiftelse for å rehabilitere bygget. I 2003 bevilget kommunen 6 millioner til rehabilitering av bygget og arbeidet kom i gang (Brox 2004).

Skiklubben bygde Elgsethytta i 1958, men denne ble også tatt over av kommunen i 1974. Driftsannsvaret ble så overført til TSK i 2002 (Brox 2005a).

Bilde 2 Elgsethytta er populær som turmål og rasteplass. Foto: Ingulv Wollan

Mens Trondhjems Turistforening i sine første år anla stier i Bymarka, hogde TSK ut løyper og anla skibakker. Etter hvert konsentrerte Turistforeningen seg mest om Sylene og Trollheimen og Skiklubben ble alene om tilretteleggingen i Bymarka. I løpet av klubbens 50 første år ble det anlagt 5 mil stier og hogd ut 13 mil skiløyper (Myhre & Bertelsen 1984).

I fra 1959 tok skogforvaltningen over ansvaret for skiløypene og TSK utførte vedlikeholdsarbeid og løypepreparering. På slutten av 1960-tallet ble Skiklubbens viktigste oppgave å øke interessen for skisport og friluftsliv. Dette ble gjort gjennom å ta initiativ til skitrekk på Gråkallen, sørge for vær- og føremeldinger og å arrangere ”Dagens løype” (Myhre & Bertelsen 1984).

I dag har Skiklubben fortsatt sitt tilholdssted på Skistua og har rundt 4000 medlemmer. Klubben har 1 fast ansatt og 200 frivillige. Fortsatt er løypepreparering og vedlikehold av stier viktige oppgaver. TSK er også medvirkende i ulike prosjekter for å få folk ut i marka. Dette er tiltak som ”Dagens løype”, ”Søndagsturen” og ”Til topps” som kan hjelpe folk til å bli kjent i områder de vanligvis ikke ferdes i. I tillegg arrangerer Skiklubben skileik for barn og ulike ski kurs (Trondhjems Skiklub 2006).

2.2.3     Trondhjems Turistforening

Trondhjems Turistforening (TT), ble opprettet i 1887 og 273 medlemmer kom til i løpet av det første året. Foreningens formål var den gang ”at vække sansen for å befordre turistlivet”. Foreningen startet sitt arbeid i Bymarka rett etter opprettelsen. Dette bestod i å utbedre og opparbeide stier. I 1912 hadde foreningen anlagt over 30 km stier i Bymarka (Sommerfelt 1912). Vedlikeholdet av stinettet ble gradvis overtatt av Trondheim kommune fra 1908 til 1920 fordi foreningen ikke hadde tilstrekkelige ressurser.

Foreningen satte i stand to hytter i Bymarka, en på Gråkallen og en på Storheia. Hytta på Gråkallen ble ferdigstilt sommeren 1889. Den ble brukt mer enn forventet og i 1892 ble det registrert så mye som 400 besøk enkelte søndager. I 1920 ble hytta solgt til Trondheim kommune med betingelsen at TT skulle utføre vedlikehold og ordne med bevertning på sommeren. Gråkallhytta endte sine dager i 1942 da tyskerne rev den for å bygge lyttestasjon (Brox 2005b). Hytta på Storheia ble ferdigstilt i 1896 til Turistforeningens oppstart og var plassert på det høyeste punktet i Bymarka. Den var i følge årsberetningen i 1896/ 1897 godt besøkt.  Hytta ble solgt i 1907 for bortflytting fordi den til stadig ble utsatt for hærverk (Sommerfelt 1912).

I fra 1921 og 75 år framover var ikke TT aktive i tilrettelegging og vedlikehold av Bymarka. I denne 75-årsperioden konsentrerte foreningen seg mest om områdene Sylene og Trollheimen (Turistforeningen 1994). Enda 10 år gikk det før TT igjen fikk en hytte i Bymarka (Brox 2005b).

I dag har TT over 15.000 medlemmer som kan benytte seg av 18 turisthytter, hvorav 6 betjente. En av disse er i Rønningen i Bymarka (Trondhjems Turistforening 2006).  Denne hytta ble overtatt av turistforeningen i 2005. Hytta er planlagt brukt til serveringssted og som samlingssted for foreningens medlemmer (Brox 2005b).

2.3     Brukerinteresser

Interessene i Bymarka er mange både med naturens og menneskers øyne. Ved forvaltningen må det tas hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv, idrett, kulturlandskap, kulturminner, skogbruk, jordbruk, annen næringsvirksomhet og undervisning (Trondheim kommune 2002a) (se Vedlegg 1).

Det biologiske mangfoldet må tas hensyn til både av idretten, friluftslivet, skogbruket og de andre næringsinteressene. I Bymarka ligger det ett naturreservat som nylig er utvidet. Dette reservatet dekker et areal på 11 687 daa og strekker seg som en korridor fra Trolla i nord til Skjelbreia og Storheia i sør, Fig. 2. Dette inneholder viktige områder for biologisk mangfold.

Skogen i Bymarka er svært variert og strekker seg fra sjø til fjell. Deler av skogen er vernet som naturreservat (Fig. 2), og andre deler som evighetsskog, Vedlegg 4. I evighetsskogen skal friluftsliv og naturverdier stå i sentrum og skogsdrift skal ikke foregå. For de øvrige arealer er skogbrukets utfordringer å finne balansen mellom økonomisk lønnsom skogsdrift, hensyn til rekreasjonsverdier og biologisk mangfold.

Fig. 2 Bymarka Naturreservat (Miljøverndepartementet 2005a).

Friluftslivet i Bymarka er svært allsidig. Tradisjonelle aktiviteter er spaserturer, skiturer, bærsanking, fiske, aking og bading. De senere år har nye aktiviteter som terrengsykling, turorientering, snowboard, riding, golf og klatring blitt mer vanlig i Trøndelag (Vorkinn, Vittersø & Riese 2000). Dette gir store utfordringer til forvaltningen av Bymarka. Tilrettelegging for friluftsliv i Bymarka er i vist i Fig. 3. Detaljert beskrivelse av hver ategori finnes i ”Sti- og løypeplanen for Trondheim” (Trondheim kommune 2005).

Fig. 3 Tilrettelegging i Bymarka (Trondheim kommune 2002a).

I Bymarka finnes det rester av gamle bosetninger og kulturmark. Noe av kulturmarka er fortsatt i drift. Det er også spor etter gruvedrift og kolbrenning. Kulturminner og kulturmark er viktig for biologisk mangfold og friluftsliv og må tas hensyn til i forvaltningen (Trondheim kommune 2002a).

Idretten er også mangfoldig i Bymarka. Dette gir utfordringer til forvaltningen på grunn av konflikter med tradisjonelt friluftsliv og biologisk mangfold. I Bymarka er det 4 langrennsarenaer, 9 lysløyper, 8 hoppbakker, 3 alpinbakker, 2 skiskytterarenaer, 1 freestyle anlegg, 1 skytebane og 1 golfbane. I tillegg er det laget 14 orienteringskart for området (Trondheim kommune 2002a).

Det er flere vann og vassdrag i Bymarka. Noen av vassdragene er delvis fredet som drikkevannskilder. Her er det restriksjoner på bading, fiske og båtferdsel. Det foreligger nå planer for å frigi noen vann til bading og fiske (Trondheim kommune 2002a).

Trondheim er en by i vekst og det vil derfor hele tiden være press mot arealer i Bymarka med tanke på utbygging. Derfor er det i bystyrets vedtak i ”Langsiktige strategier for byutvikling til 2030” vedtatt at utbygging bør skje inn mot byen og ikke ut i Bymarka (Trondheim kommune 2000). Utbygging har allikevel forekommet de senere år, spesielt i Lianområdet, både gjennom nybygg og bruksendringer av hytter. En følge av dette er mer biltrafikk inn i marka.

2.4     Atkomst og infrastruktur

I 1888 fikk TT bygd en vei for lette kjøretøyer til Fjellseter. Etter byggingen av Skistuen, i dag Skistua, i 1884 – 1885 ble veien så nedslitt at det ble aktuelt med opprusting. En gang- og rideveg ble også anlagt til toppen av Gråkallen fra Skistua etter foreningens oppfordring (Brox 2005b).

Gråkallbanen ble påbegynt i 1917 og ble ferdigstilt frem til Lian i 1933. Banen har vært svært viktig for utviklingen av Lian som område for friluftslivet. Opprinnelig var tanken at den skulle gå helt til Fjellseter for å frakte byens befolkning raskt og billig ut i marka. Da Fjellseter sanatorium brant ned i 1917 ble planene om bane dit skrinlagt. (Kjenstad 1994). Gråkallbanen er i fortsatt i drift til Lian, og Lian er fortsatt et populært turutgangspunkt.

Fig. 3 viser tilretteleggingen i Bymarka i dag med atkomster, innfallsporter og parkering.
Fortsatt er Fjellseterveien en viktig innfallsport, men andre veier rundt marka er i dag bedre anlagt som utgangspunkt for turer enn tidligere. Granåsen skianlegg, som ble utvidet til VM i 1997, er i dag den største innfallsporten. I Lianområdet finnes flere bilveier med parkeringsplasser nær marka. Veiene inn i marka fra Lianområdet er sperret med bom. Tømmerdalsveien er også åpen for biltrafikk, men ingen gode parkeringsplasser er etablert der. Viktige bussruter er tegnet inn på Fig. 3. Bussrutene til bydelene Byåsen og Heimdal er de viktigste for atkomsten til Bymarka. Busstilbudet opp Fjellseterveien til Skistua består i perioden januar til medio april av 8 – 9 avganger pr. helgedag og to avganger pr. ukedag. Ellers i året er antallet avganger 3 på lørdager, 6 på søndager og to pr. hverdag. I tillegg er det satt opp en egen skibuss fra Heimdal til Gråkallen skisenter to kvelder i uka når skisenteret er åpent (Team Trafikk 2006).

Flere turdrag fra de ulike bydelene er også mulig å benytte for å komme seg til Bymarka til fots eller med sykkel. Turdragene fra Kattem, Lundåsen, Heimdal, Saupstad og Kolstad er bare delvis tilrettelagt og har et stort utviklingspotensial. Noen av turdragene fra Byåsen fungerer godt i dag, men også der har mange turdrag et stort potensial for forbedringer. 

2.5     Markaplanen 2002

Markaplanen fra 2002 er en plan med visjoner, mål og retningslinjer for Trondheims markaområder. Planens visjoner er å ivareta friluftsliv og biologisk mangfold i markaområdene gjennom å fremme miljøvennlige aktiviteter og virksomheter som bygger opp under friluftsliv og miljøverdier.

Planen er utarbeidet av to arbeidsgrupper. Den ene bestod av offentlig ansatte og den andre bestod av personer fra ulike interesseorganisasjoner. I organisasjonsgruppen var skogeiere, naturvernere, friluftsliv og idrettsgrupper representert. Skogforvalter Ole Johan Sætre deltok på møtene med organisasjonene.

Planen tok over for ”Handlingsplan for friluftsliv” fra 1991. En vesentlig forskjell fra planen fra 1991 er at Markaplanen 2002 har status som kommunedelplan. Dette gir den nye planen mer tyngede gjennom at det av en kommunedelplan følger juridisk bindende plikter og rettigheter for grunneiere (Røhnebæk 1995).
Markaplanen (Trondheim kommune 2002a) er en todelt plan hvor del 1 tar for seg langsiktige visjoner og mål, mens del 2 tar for seg mer konkrete handlingsprogrammer med utgangspunkt i visjonene og målene definert i del en. Den første delen av planen gir en oversikt over hvilke hovedinteresser som er knyttet til markaområdene. Hovedinteressene er:

• Jordbruk
• Skogbruk
• Annen næring
• Friluftsliv
• Kulturverdier
• Naturverdier
• Idrett
• Vannforsyning
• Bygg og anlegg
• Undervisningsinteresser

Deretter er interessene analysert og en behovsvurdering følger. Av behovsvurderingen følger de langsiktige målene for Trondheims markaområder. Den siste delen definerer mål og retningslinjer for 12 arbeidsprogram som skal utarbeides med grunnlag i del 1. Arbeidsprogrammene skal utarbeides av arbeidsgrupper med representanter fra frivillige organisasjoner og offentlige etater. Arbeidsprogrammene er:

• Sikring av markaområdene
• Friluftsliv med Sti- og løypeplan
• Biologisk mangfold
• Skogforvaltning
• Kulturminner og kulturlandskap
• Idrett
• Sportsfiske
• Jakt og viltstell
• Motorferdsel
• Brukersamarbeid
• Undervisning
• Informasjon

2.5.1     Soneinndeling

I forbindelse med markaplanen ble marka delt inn i tre soner: Nærsone, mellomsone og kjernesone som vist i Vedlegg 5. Nærsonen skal være godt tilrettelagt, og skal sammen med turdragene inn til marka funger som befolkningens nærturområde. Mellomsonen utgjør den største delen av marka og inneholder stier og løyper inn til turmål i marka. Kjernesonen skal være et mer ”urørt” område med lavere grad av tilrettelegging og mindre ferdsel.

Markagrensa
På Fig. 1 er markagrensa tegnet inn som en rød strek. Grensa går i områdene mellom bebyggelse og utmark. Den ble sist revidert og vedtatt av Trondheims bystyre i 2003 (Trondheim kommune 2003a). Hensikten med markagrensa er å sikre arealer innenfor grensa mot inngrep både på kort sikt og i et langt perspektiv. I kommuneplanens arealdel for Trondheim kommune, punkt 14.6 heter det at ”Søknad om tilbygg/ påbygg og nybygg knyttet til boligeiendommer innenfor markagrensa skal normalt vurderes særlig strengt”. Hvis bygging innenfor grensa allikevel skal forekomme må det leveres søknad om dispensasjon.

2.5.2     Forslag til Sti- og løypeplan

”Sti- og løypeplanen for Trondheim” (Trondheim kommune 2005) er et høringsutkast på et handlingsprogram for nye og eksisterende tilretteleggingstiltak i Trondheims markaområder. Vedlikehold og driftsplaner vurderes hvert år, mens behovet for nye tiltak og oppgraderinger vurderes hvert femte år. Planen er utarbeidet av den offentlige forvaltningen og ulike organisasjoner som representerer grunneiere, friluftsliv, idrett og naturvern. Sti- og løypeplanen er utarbeidet med grunnlag i Markaplanens visjon og måldel, og skal danne grunnlaget for kommunens prioritering av ulike tilretteleggingstiltak.

Første del av Sti- og løypeplanen starter med å beskrive ulike typer infrastruktur som finnes i markaområdene: stier, veier, skiløyper og brøytede veier. Den fortsetter deretter med å definere vedlikehold og anleggsgrad for de ulike typene, for så å oppsummere hvor mye det finnes av hver type. Den neste delen av planen analyserer hva som trengs av vedlikehold på eksisterende tiltak og hvilke behov det er for nye tiltak. Etter denne behovsvurderingen følger en oppsummering over hvilke tiltak som bør prioriteres. Dette gjelder tiltak med stier, veier, løyper og parkeringsplasser. I tillegg er det listet opp en del tilrettelegging som bør fjernes av miljøhensyn eller praktiske årsaker. Fig. 3 og Tabell 1 gir en oversikt over stier, løyper og veier i Bymarka i dag.

Tabell 1 Tilrettelegging for friluftsliv i Bymarka (Trondheim kommune 2005).

Nye tiltak planlagt i Bymarka neste 5 års periode er som vist i Tabell 2. Mer detaljert beskrivelse av hver kategori finnes i Sti- og løypeplanen (Trondheim kommune 2005).

Tabell 2 Nye tilretteleggingstiltak foreslått i (Trondheim kommune 2005).

2.6     Tidligere spørreundersøkelser

En undersøkelse av Andreassen (1982) tok for seg flersidig bruk av skog i Trondheim Bymark. 636 spørreskjemaer ble samlet inn.  Målet med undersøkelsen var å kartlegge brukernes friluftsvaner, holdninger til tilrettelegging og holdninger til skogskjøtselen. Undersøkelsen ble utført ved utdeling av spørreskjema til forbipasserende på 7 ulike steder i Trondheim Bymark.

Resultatene viste at halvparten av respondentene var fornøyd med antallet stier i marka. Mange syntes det var for mange bilveier i marka. 43 % mente det var for få merkede stier. Halvparten av de spurte mente at det var passende antall hogstflater i marka, mens 26 % syntes det var for mange. Blandingsskog var preferert foran ensartet skog. Resultatene viste at brukerne ønsket seg et variert skogbilde som kan oppnås ved å bruke ”bledningslignende” hogster (Andreassen 1982).

En undersøkelse av Mestvedt (1984) tok for seg Sti- og veinett i Trondheim Bymark. Spørreskjema ble delt ut til brukere i Trondheim Bymark på fire forskjellige steder. 564 personer svarte på undersøkelsen. Det ble foretat en teknisk og visuell vurdering av stier og veier som ble satt i sammenheng med resultater fra spørreundersøkelsen. Målet med undersøkelsen var å finne ut om brukerne av Trondheim Bymark var fornøyd med den tids stier og veier, og å undersøke deres holdninger til nye utbygginger.

Resultatene viste at de fleste var fornøyde med tettheten av stier og veier. Noen mente allikevel det var for få parkeringsplasser, lysløyper, preparerte skiløyper og merkede stier. Mange mente også at det var for mye biltrafikk på Fjellseterveien og Gamle Bynesvei. Som forslag til løsning var stenging av deler av veiene for biltrafikk mest populært. Omtrent halvparten la ikke merke til skogsdrift ved veiene, mens ca 40 % forbandt snauhogde felter med nye skogsveier. Halvparten av de som svarte mente det var planlagt for mange bilveier i marka. Det var mindre skepsis mot nye traktorveier. Av tilretteleggingstiltak var de intervjuede mest positive til tilrettelegging for hundeeiere, konkurranseløpere, og handikappede. De intervjuede benyttet for det meste merkede stier om sommeren og preparerte skiløyper på vinteren. De mest populære aktivitetene i Trondheim Bymark var fotturer, skiturer og trening (Mestvedt 1984).

En kvalitativ intervjuundersøkelse om Bymarka ble utført av Øien (2003). Målet med studiet var å finne hvilken betydning den historiske utviklingen av skogbruket og friluftslivet har hatt for landskapsendringer, interessemotsetninger og forvaltning av Bymarka. Undersøkelsen ble utført ved hjelp av 9 kvalitative intervjuer. Informantene representerte ulike interesser som offentlig forvaltning, private grunneiere og friluftsliv. En historiker ble også intervjuet. 

Øien (2003) konkluderte med at både skogbruk og friluftsliv har hatt stor betydning for landskapets utvikling i Bymarka. Hovedgrunnen til dette er menneskenes ulike verdisyn rundt friluftsliv og skogbruk gjennom tidene. I noen perioder betyr friluftslivet mest, mens i andre perioder er det skogens økonomiske betydning som verdsettes høyest. Utviklingen har gått fra at landskapet brukes som et middel for å overleve til at det er et sted for rekreasjon. I dag står naturvern, friluftsliv, kulturminner og vern av drikkevann over tømmerets økonomiske betydning i kommunens skoger. For det private skogbruket var skogens økonomiske betydning viktigst, men hensynet til landskapet ble også lagt vekt på. Øien (2003) kom frem til at det har vært mange konflikter mellom skogbruk og friluftsliv i Bymarka, dette fordi avvirkningen i marka gradvis økte på siste del av 1900 tallet. Det tilvante landskapet ble forandret og friluftsfolket følte at deres verdier var i fare. Organisasjoner som Trondheim jeger og fiskeforening (TJF), TSK og TT har fått mer innflytelse på forvaltningen. Kommunens planarbeid inkluderer organisasjonene og har trolig dempet konfliktene (Øien 2003).

En undersøkelse av Gundersen et al. (2005) tok for seg bynært skogbruk i 13 store nordiske byer, inkludert Trondheim. Skogtilstanden og forvaltningen ble studert og sammenlignet. Alle de fem nordiske landene var med i undersøkelsen som ble utført ved å sende spørreskjema til skogforvaltere i byene. 20 skogforvaltere svarte på undersøkelsen (Gundersen et al. 2005). Resultatene viste at treslagsfordelingen i skogene rundt byene var som forventet for de ulike vegetasjonssonene. Ungskogandelen var høy i byene på tross av fokus på gammelskog i den senere tid. Undersøkelsen konkluderer med at andelen flatehogst har gått ned de siste 30 årene og at det er en økende andel gammelskog nær byene. Grunner for forandringer i skjøtselen av skogene varierer, men rekreasjon og vern var de mest vanlige (Gundersen et al. 2005).

Diskusjon av tidligere undersøkelser
Et problem med å benytte spørreskjema som utdeles i marka som i Mestvedt og Andreassens undersøkelser er om brukerne som passerer standplassene akkurat de dagene undersøkelsen foregår er representative for hele området og alle brukerne. Tilfeldigheter rundt vær og føreforhold, arrangementer, markas tilstand og årstid kan føre til tilfeldige feil i resultatene. Enkelte brukergrupper passerer kanskje ikke de standplassene som er valgt ut eller benytter ikke stinettet. Når undersøker selv står på standplassen kan dette også påvirke svarene som respondentene gir da de kan ønske å være enige eller ”flinke” ovenfor undersøker (Jacobsen 2000).
Øiens undersøkelse i 2005 ble utført som en kvalitativ undersøkelse med intervjuer av 9 informanter. Resultatene avhenger derfor av at de informantene som er valgt ut gir et riktig bilde av tilstanden i Bymarka og om intervjuene er utført med riktig metode. Øien benyttet skjønnsmessig utvelgelse ved valg av informanter. Resultatenes gyldighet avhenger derfor av om han valgte et representativt utvalg informanter og hvordan hans personlige oppfatninger påvirket fremstillingen av resultatene fra intervjuene.
Gundersen et al. (2005) benyttet seg av spørreskjema utsendt til skogforvaltere i nordiske byer. Resultatene avhenger derfor av om skogforvalterne i hver enkelt by har svart korrekt og oppriktig på spørsmålene. Det kan være at personlige motiver ligger til grunn for å legge frem skogbruket rundt byene på en bedre måte en det som er tilfellet.