Bruk og forvaltning av Bymarka i Trondheim2 Bymarka i Trondheim
2.1 Bymarka i Trondheim i dag
Bymarka i Trondheim ligger på vestsida av byen og består av tre
mindre enheter. Disse er som vist i Fig. 1. Trondheim Bymark som kommunens
eiendom i Bymarka, Bynesmarka som er både statlig og privat eid og Leinstrandmarka
som er privat eid. Eierandelene fordeler seg slik:
-
|
Trondheim kommune:
|
30 km²
|
36 %
|
-
|
Privat:
|
40 km²
|
49 %
|
-
|
Staten:
|
13 km²
|
    15 %
|
(Øien 2003)
I det videre vil betegnelsen ”Bymarka” bety hele området
på vestsida av byen, mens fullt navn vil bli brukt hvis noe gjelder kun
for de enkelte delene av Bymarka (Fig. 1). På østsida av byen
ligger Strindamarka og Tillermarka. Disse går ikke under Bymarka og vil
derfor bli omtalt med fullt navn.

Fig. 1 Markaområdene
i Trondheim. Lysegrønt er statlige, mørkegrønt kommunale
og hvitt er private områder (Trondheim kommune 2002a).
Bymarka dekker et areal på 85 km2 og har et variert landskap. Skogen
i området er i naturregionen boreal barskog. Bymarka består av
store myrområder, snaufjell, skog fordelt på mange boniteter og
har enkelte områder med kulturlandskap. Flere vann ligger også i
innenfor markagrensa. Terrenget er mye småkupert, men det finnes også bratte
områder i nord mot Trolla og i vest mot Byneset. Dette gjør Bymarka
svært spennende og attraktivt som friluftslivsområde.
|
Bilde 1 Utsikt fra
Kvistingen mot Skjellbreia. Skjellbreia er drikkevannskilde.
Foto: Anders Pagander |
1.1.2001 hadde Trondheim kommune et innbyggertall på ca.150.000 personer.
I tillegg kommer 12.000 – 15.000 studenter til byen hvert år. 65.000
av studenter og innbyggere hadde da lettest adgang til Bymarka, mens 25.000
hadde like lett adgang til Strindamarka som Bymarka (Trondheim kommune 2002a).
2.2 Historie
2.2.1 Bymarka – bruk
og forvaltning
Skogene i Bymarka har vært utsatt for menneskelig påvirkning i
uminnelige tider. Denne påvirkningen har variert gjennom tidene. Skogene
har blitt benyttet til saltkoking, jernutvinning og tømmerdrift til
ved og husbygging. Bymarka har også blitt påvirket av seterdrift
og husdyrbruk. Beitingen fra husdyr kan gjøre det vanskelig for nye
trær å etablere seg. Hvor mye skog som ble brukt til husbygging
har variert fordi byens trehus stadig ble utsatt for brann. Mye skog ble brukt
til å bygge opp deler av byen etter branner i 1651, 1681 og 1708. Trevirke
fra Bymarka ble også brukt til trekolbrenning i forbindelse med gruvedrift.
Hogstforbud ble kunngjort flere år på 1700 og 1800 - tallet. Dette
kan tyde på at skogtilstanden var ustabil. Rundt 1860 fikk tømmeret
større verdi som en følge av at papirproduksjonen kom i gang.
En kunne da gjøre seg nytte av dimensjoner som var uegnet som sagtømmer
(Sætre 1981). At skogen ble beskrevet som ustabil betyr ikke nødvendigvis
at Bymarka var avskoget, men kan komme av at det var mangel på riktige
dimensjoner.
Slutten av 1800 - tallet var en svært viktig periode for utviklingen
av skogene i Bymarka. For første gang ble det i 1872 plantet trær
i Bymarka, nærmere bestemt i Ilbergene. I perioden 1872 til 1896 ble
det plantet omtrent 1,6 millioner planter av forskjellige treslag i Bymarka.
I motsetning til dagens skogplanting som stort sett består av gran (Picea
abies), furu (Pinus sylvestris) og bjørk (Betula spp),
ble det da i tillegg plantet Bergfuru (Pinus mugo), lerk (Larix
spp), hvitgran (Picea spp), sølvgran (Abies pectinata),
andre fremmede edelgraner (Abies spp) og andre fremmede furuer (Pinus
spp). Det faglige ansvaret hadde forstmester Joh. s Schiøtz. Etter
25 år var forstmesteren fornøyd med resultatet og skrev i sin
25- års beretning fra 1897 at trærne hadde klart seg bra tiltross
for ”mindre hyggelig medfart af børn, uforstandige mennesker og
beitende kreaturer”. Spesielt godt hadde lerk og norsk gran klart seg,
mens furuplantene hadde problemer. Plantefeltene ble møtt med skepsis,
men etter hvert som resultatene ble synlige ble de fleste tilhengere av plantingene
(Schiøtz 1897). Resultatene av furuplantingene er i dag dårlige
med hensyn på kvalitet. I tillegg har den vanskelig for å forynge
seg naturlig. Lerk og gran klarer seg fortsatt bra. Buskfurua som ble plantet,
produserer ikke tømmer, men egner seg som jordforbedrer. De fleste andre
treslagene som ble plantet har liten betydning i dag (Sætre 1981).
I 1904 gjennomførte forstmester Rich. Aaeng den første tynning
på plantefeltene i Bymarka. Han forventet da kritikk fra byens befolkning,
men den ble overraskende liten. Forstmesteren var forsiktig med hogst i Bymarka
på grunn av hensynet til rekreasjonsbrukerne. I 1906 ble det igjen utført
tynningshogster i skogene som hadde vært fredet i lange tider. Utover
1920 - tallet økte avvirkningen betraktelig og skogen begynte å få økonomisk
betydning igjen. Forstmester Aaeng var ingen tilhenger av flateskogbruket.
Bledning var derfor den vanligste hogstformen (Sætre 1981).
Det var først under skogsjef Fredrik von der Lippe som ble ansatt i
1940, at bestandsskogbruk ble innført og flatehogst ble vanlig. Von
der Lippe utførte også tynninger etter moderne tynningsprinsipper.
Skogsjefen var som sin forgjenger forsiktig med å legge seg opp mot byens
befolkning når det gjaldt avvirkning og skogkultur. Byens befolkning
så gjerne på Bymarka som ”sin egen” og flatehogst
ble av noen sett på som vandalisme (Sætre 1981).
Atle Venn ble innsatt som skogbrukssjef i 1969 og det var med han at bestandsskogbruket
skjøt fart. Venn hogde store flater og innførte en mer intensiv
skjøtsel enn det som var tilfellet tidligere. Etter hvert delte han
opp arealet fra 5 til 22 driftsenheter for å gjøre skjøtselen
mer stedstilpasset og for å skape mer variasjon for brukerne av marka.
Tilveksten til skogen i Bymarka stagnerte fra 1966 til 1976 fordi skogen begynte å bli
gammel og nyplantninger var gjort i beskjeden grad de siste årene. Som
følge av stormer og aldrende skog ble store deler skogen i Bymarka stormfelt
i 1972. Under Atle Venn ble det også vanligere at skogbruksetaten ble
brukt i spørsmål som angikk friluftslivet. I 1975 utarbeidet Atle
Venn i samarbeid med et bymarksutvalg ”Arbeidsprogram for friluftsliv” som
var den første forsøk på konkret flerbruksplanlegging i
Bymarka. Arbeidsprogrammet delte Bymarka inn i fire soner hvor forholdet mellom
skogbruk og friluftsliv var definert (Sætre 1981).
I 1978 ble Ole Johan Sætre ansatt som leder for skog- og friluftsseksjonen.
I dag er han fortsatt ansatt som skogforvalter i kommunen. Arbeidsområdene
hans var ved ansettelsen utvidet til å gjelde tilrettelegging for friluftsliv
for hele kommunen. I 1991 ble en ny plan for friluftslivet, ”Handlingsplan
for friluftsliv” (Trondheim kommune 1991) ferdig. Sætre hadde da
ansvaret for planens faglige innhold. Planen var en oppfølging av arbeidsprogrammet
for friluftsliv fra 1975 og hadde som hensikt å være en flerbruksplan
for friluftsliv, skogbruk i kommunens skoger og annen virksomhet i Trondheim
kommune. Den økonomiske avkastningen til kommunens skoger ble underordnet
hensynet til friluftsliv, biologisk mangfold og kulturminner. Samtidig var
det et mål at skogbruket skulle gi et tilfredsstillende resultat for
næringsutøverne. Skogskjøtselen ble utført på en
måte som fremmet skogens flersidige betydning for friluftsliv (Trondheim
kommune 1991).
Denne planen gjaldt frem til 2002 da en ny plan, ”Markaplan
- Kommunedelplan for markaområdene” (Trondheim kommune 2002a) ble
vedtatt. I forbindelse med markaplanen ble ”Handlingsplanen for friluftsliv” evaluert.
Konklusjonene ble at målsetningene var gode, men ikke godt nok fulgt
opp. Skogbruket hadde, i den perioden ”Handlingsplanen for friluftsliv” gjaldt,
fått sterk kritikk fra friluftlivshold på grunn av enkelte store
flater, markberedning og skogsbilvegbygging. Fra referansegruppen for markaplanen
fikk skogskjøtselen god karakter.
Markaplanen som er gjeldende i dag,
inkluderer i større grad det private
skogbruket enn tidligere planer. Det er listet opp mål og retningslinjer
for skogbruk generelt og i tillegg noen ekstra mål og retningslinjer
for kommunens skoger.
Den generelle planen legger vekt på at skogene i Trondheim er en
viktig økonomisk
ressurs. Samtidig må skogskjøtselen drives etter moderne skogøkologiske
prinsipper for å ivareta friluftslivets interesser, kulturminner, opplevelsesverdier
og biologisk mangfold. Dette skal ivaretas ved varierte hogstformer med
frøtrestilling, skjermstillinger, fjellskoglignende hogster og lauvskjermer
på passende vegetasjonstyper. Med andre ord skal skjøtselen drives
på en måte som etterligner naturlige prosesser, tilpasset hver
enkelt lokalitet, slik at biologisk mangfold ivaretas. Det skal i tillegg tas
hensyn til friluftslivets interesser og kulturminner (Trondheim kommune 2002a).
For
kommunens skog gjelder strengere retningslinjer for skogbruket. Det legges
vekt på samarbeid med miljø- og naturvernorganisasjoner ved utarbeidelse
av skogbruksplaner. Kommunens skog skal være et forbilde når det
gjelder bærekraftig skogbruk, hensynet til friluftslivet, produktivitet,
kvalitet og biologisk mangfold. Bruk av fremmede treslag kan skje unntaksvis
der det tidligere har vært brukt under skogreisingen (Trondheim kommune
2002a).
2.2.2 Trondhjems
Skiklub
Trondhjems Skiklub (TSK), i det følgende kalt ”Skiklubben”,
ble dannet i 1884. Foreningen ble til på grunn av uenighet i Trondhjems
Skiløberforening, dannet i 1877. Den gamle foreningens arbeid bestod
i å arrangere hopprenn, langrenn og fellesturer. Formålet til den
nye foreningen var å arbeide ”for skiidrettens utbredelse og for
allmennhetens ski og turinteresse” (Myhre & Bertelsen 1984).
Skiklubben
fikk i 1896 sin egen hytte, Skistua, som hadde sengeplass til 40 personer og
dekketøy til 100 gjester. Hytta ble satt opp på Lillegråkallen
og ble utvidet flere ganger. Hytta brant ned nyttårsaften 1947. Det gikk
tre år før ny skistue ble satt opp. I 1974 fikk Skiklubben problemer
og måtte overdra hytta til Trondheim kommune (Myhre & Bertelsen 1984).
Etter lang tids forfall ble Skistua stengt i 1997. Dette førte til at
Skiklubben og kommunen året etter ble enige om å opprette en felles
stiftelse for å rehabilitere bygget. I 2003 bevilget kommunen 6 millioner
til rehabilitering av bygget og arbeidet kom i gang (Brox 2004).
Skiklubben
bygde Elgsethytta i 1958, men denne ble også tatt over av
kommunen i 1974. Driftsannsvaret ble så overført til TSK i 2002
(Brox 2005a).
 |
Bilde 2 Elgsethytta
er populær som turmål og rasteplass.
Foto: Ingulv Wollan |
Mens Trondhjems Turistforening i sine første år anla stier i
Bymarka, hogde TSK ut løyper og anla skibakker. Etter hvert konsentrerte
Turistforeningen seg mest om Sylene og Trollheimen og Skiklubben ble alene
om tilretteleggingen i Bymarka. I løpet av klubbens 50 første år
ble det anlagt 5 mil stier og hogd ut 13 mil skiløyper (Myhre & Bertelsen
1984).
I fra 1959 tok skogforvaltningen over ansvaret for skiløypene og TSK
utførte vedlikeholdsarbeid og løypepreparering. På slutten
av 1960-tallet ble Skiklubbens viktigste oppgave å øke interessen
for skisport og friluftsliv. Dette ble gjort gjennom å ta initiativ til
skitrekk på Gråkallen, sørge for vær- og føremeldinger
og å arrangere ”Dagens løype” (Myhre & Bertelsen
1984).
I dag har Skiklubben fortsatt sitt tilholdssted på Skistua og har rundt
4000 medlemmer. Klubben har 1 fast ansatt og 200 frivillige. Fortsatt er løypepreparering
og vedlikehold av stier viktige oppgaver. TSK er også medvirkende i
ulike prosjekter for å få folk ut i marka. Dette er tiltak som ”Dagens
løype”, ”Søndagsturen” og ”Til topps” som
kan hjelpe folk til å bli kjent i områder de vanligvis ikke ferdes
i. I tillegg arrangerer Skiklubben skileik for barn og ulike ski kurs (Trondhjems
Skiklub 2006).
2.2.3 Trondhjems
Turistforening
Trondhjems Turistforening (TT), ble opprettet i 1887 og 273 medlemmer kom
til i løpet av det første året. Foreningens formål
var den gang ”at vække sansen for å befordre turistlivet”.
Foreningen startet sitt arbeid i Bymarka rett etter opprettelsen. Dette bestod
i å utbedre og opparbeide stier. I 1912 hadde foreningen anlagt over
30 km stier i Bymarka (Sommerfelt 1912). Vedlikeholdet av stinettet ble gradvis
overtatt av Trondheim kommune fra 1908 til 1920 fordi foreningen ikke hadde
tilstrekkelige ressurser.
Foreningen satte i stand to hytter i Bymarka, en på Gråkallen
og en på Storheia. Hytta på Gråkallen ble ferdigstilt sommeren
1889. Den ble brukt mer enn forventet og i 1892 ble det registrert så mye
som 400 besøk enkelte søndager. I 1920 ble hytta solgt til Trondheim
kommune med betingelsen at TT skulle utføre vedlikehold og ordne med
bevertning på sommeren. Gråkallhytta endte sine dager i 1942 da
tyskerne rev den for å bygge lyttestasjon (Brox 2005b). Hytta på Storheia
ble ferdigstilt i 1896 til Turistforeningens oppstart og var plassert på det
høyeste punktet i Bymarka. Den var i følge årsberetningen
i 1896/ 1897 godt besøkt. Hytta ble solgt i 1907 for bortflytting
fordi den til stadig ble utsatt for hærverk (Sommerfelt 1912).
I fra 1921
og 75 år framover var ikke TT aktive i tilrettelegging og
vedlikehold av Bymarka. I denne 75-årsperioden konsentrerte foreningen
seg mest om områdene Sylene og Trollheimen (Turistforeningen 1994). Enda
10 år gikk det før TT igjen fikk en hytte i Bymarka (Brox 2005b).
I
dag har TT over 15.000 medlemmer som kan benytte seg av 18 turisthytter, hvorav
6 betjente. En av disse er i Rønningen i Bymarka (Trondhjems
Turistforening 2006). Denne hytta ble overtatt av turistforeningen i
2005. Hytta er planlagt brukt til serveringssted og som samlingssted for foreningens
medlemmer (Brox 2005b).
2.3 Brukerinteresser
Interessene i Bymarka er mange både med naturens og menneskers øyne.
Ved forvaltningen må det tas hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv,
idrett, kulturlandskap, kulturminner, skogbruk, jordbruk, annen næringsvirksomhet
og undervisning (Trondheim kommune 2002a) (se Vedlegg 1).
Det biologiske mangfoldet
må tas hensyn til både av idretten, friluftslivet,
skogbruket og de andre næringsinteressene. I Bymarka ligger det ett naturreservat
som nylig er utvidet. Dette reservatet dekker et areal på 11 687 daa
og strekker seg som en korridor fra Trolla i nord til Skjelbreia og Storheia
i sør, Fig. 2. Dette inneholder viktige områder for biologisk
mangfold.
Skogen i Bymarka er svært variert og strekker seg fra sjø til
fjell. Deler av skogen er vernet som naturreservat (Fig. 2), og andre deler
som evighetsskog, Vedlegg 4. I evighetsskogen skal friluftsliv og naturverdier
stå i sentrum og skogsdrift skal ikke foregå. For de øvrige
arealer er skogbrukets utfordringer å finne balansen mellom økonomisk
lønnsom skogsdrift, hensyn til rekreasjonsverdier og biologisk mangfold.

Fig. 2 Bymarka Naturreservat
(Miljøverndepartementet 2005a).
Friluftslivet i Bymarka er svært
allsidig. Tradisjonelle aktiviteter er spaserturer, skiturer, bærsanking,
fiske, aking og bading. De senere år
har nye aktiviteter som terrengsykling, turorientering, snowboard, riding,
golf og klatring blitt mer vanlig i Trøndelag (Vorkinn, Vittersø & Riese
2000). Dette gir store utfordringer til forvaltningen av Bymarka. Tilrettelegging
for friluftsliv i Bymarka er i vist i Fig. 3. Detaljert beskrivelse av hver
ategori finnes i ”Sti- og løypeplanen for Trondheim” (Trondheim
kommune 2005).

Fig.
3 Tilrettelegging i Bymarka (Trondheim kommune 2002a).
I Bymarka finnes det rester av gamle bosetninger og kulturmark. Noe av kulturmarka
er fortsatt i drift. Det er også spor etter gruvedrift og kolbrenning.
Kulturminner og kulturmark er viktig for biologisk mangfold og friluftsliv
og må tas hensyn til i forvaltningen (Trondheim kommune 2002a).
Idretten
er også mangfoldig i Bymarka. Dette gir utfordringer til forvaltningen
på grunn av konflikter med tradisjonelt friluftsliv og biologisk mangfold.
I Bymarka er det 4 langrennsarenaer, 9 lysløyper, 8 hoppbakker, 3 alpinbakker,
2 skiskytterarenaer, 1 freestyle anlegg, 1 skytebane og 1 golfbane. I tillegg
er det laget 14 orienteringskart for området (Trondheim kommune 2002a).
Det
er flere vann og vassdrag i Bymarka. Noen av vassdragene er delvis fredet som
drikkevannskilder. Her er det restriksjoner på bading, fiske og båtferdsel.
Det foreligger nå planer for å frigi noen vann til bading og fiske
(Trondheim kommune 2002a).
Trondheim er en by i vekst og det vil derfor hele tiden være press mot
arealer i Bymarka med tanke på utbygging. Derfor er det i bystyrets vedtak
i ”Langsiktige strategier for byutvikling til 2030” vedtatt at
utbygging bør skje inn mot byen og ikke ut i Bymarka (Trondheim kommune
2000). Utbygging har allikevel forekommet de senere år, spesielt i Lianområdet,
både gjennom nybygg og bruksendringer av hytter. En følge av dette
er mer biltrafikk inn i marka.
2.4 Atkomst og infrastruktur
I 1888 fikk TT bygd en vei for lette kjøretøyer til Fjellseter.
Etter byggingen av Skistuen, i dag Skistua, i 1884 – 1885 ble veien så nedslitt
at det ble aktuelt med opprusting. En gang- og rideveg ble også anlagt
til toppen av Gråkallen fra Skistua etter foreningens oppfordring (Brox
2005b).
Gråkallbanen ble påbegynt i 1917 og ble ferdigstilt frem til Lian
i 1933. Banen har vært svært viktig for utviklingen av Lian som
område for friluftslivet. Opprinnelig var tanken at den skulle gå helt
til Fjellseter for å frakte byens befolkning raskt og billig ut i marka.
Da Fjellseter sanatorium brant ned i 1917 ble planene om bane dit skrinlagt.
(Kjenstad 1994). Gråkallbanen er i fortsatt i drift til Lian, og Lian
er fortsatt et populært turutgangspunkt.
Fig. 3 viser tilretteleggingen i Bymarka i dag med atkomster, innfallsporter
og parkering.
Fortsatt er Fjellseterveien en viktig innfallsport, men andre veier rundt marka
er i dag bedre anlagt som utgangspunkt for turer enn tidligere. Granåsen
skianlegg, som ble utvidet til VM i 1997, er i dag den største innfallsporten.
I Lianområdet finnes flere bilveier med parkeringsplasser nær marka.
Veiene inn i marka fra Lianområdet er sperret med bom. Tømmerdalsveien
er også åpen for biltrafikk, men ingen gode parkeringsplasser er
etablert der. Viktige bussruter er tegnet inn på Fig. 3. Bussrutene til
bydelene Byåsen og Heimdal er de viktigste for atkomsten til Bymarka.
Busstilbudet opp Fjellseterveien til Skistua består i perioden januar
til medio april av 8 – 9 avganger pr. helgedag og to avganger pr. ukedag.
Ellers i året er antallet avganger 3 på lørdager, 6 på søndager
og to pr. hverdag. I tillegg er det satt opp en egen skibuss fra Heimdal til
Gråkallen skisenter to kvelder i uka når skisenteret er åpent
(Team Trafikk 2006).
Flere turdrag fra de ulike bydelene er også mulig å benytte for å komme
seg til Bymarka til fots eller med sykkel. Turdragene fra Kattem, Lundåsen,
Heimdal, Saupstad og Kolstad er bare delvis tilrettelagt og har et stort utviklingspotensial.
Noen av turdragene fra Byåsen fungerer godt i dag, men også der
har mange turdrag et stort potensial for forbedringer.
2.5 Markaplanen 2002
Markaplanen fra 2002 er en plan med visjoner, mål og retningslinjer
for Trondheims markaområder. Planens visjoner er å ivareta friluftsliv
og biologisk mangfold i markaområdene gjennom å fremme miljøvennlige
aktiviteter og virksomheter som bygger opp under friluftsliv og miljøverdier.
Planen
er utarbeidet av to arbeidsgrupper. Den ene bestod av offentlig ansatte og
den andre bestod av personer fra ulike interesseorganisasjoner. I organisasjonsgruppen
var skogeiere, naturvernere, friluftsliv og idrettsgrupper representert. Skogforvalter
Ole Johan Sætre deltok på møtene med organisasjonene.
Planen
tok over for ”Handlingsplan for friluftsliv” fra 1991. En
vesentlig forskjell fra planen fra 1991 er at Markaplanen 2002 har status som
kommunedelplan. Dette gir den nye planen mer tyngede gjennom at det av en kommunedelplan
følger juridisk bindende plikter og rettigheter for grunneiere (Røhnebæk
1995).
Markaplanen (Trondheim kommune 2002a) er en todelt plan hvor del 1 tar for
seg langsiktige visjoner og mål, mens del 2 tar for seg mer konkrete
handlingsprogrammer med utgangspunkt i visjonene og målene definert i
del en. Den første delen av planen gir en oversikt over hvilke hovedinteresser
som er knyttet til markaområdene. Hovedinteressene er:
- Jordbruk
- Skogbruk
- Annen næring
- Friluftsliv
- Kulturverdier
- Naturverdier
- Idrett
- Vannforsyning
- Bygg og anlegg
- Undervisningsinteresser
Deretter er interessene analysert og en behovsvurdering følger. Av behovsvurderingen
følger de langsiktige målene for Trondheims markaområder.
Den siste delen definerer mål og retningslinjer for 12 arbeidsprogram
som skal utarbeides med grunnlag i del 1. Arbeidsprogrammene skal utarbeides
av arbeidsgrupper med representanter fra frivillige organisasjoner og offentlige
etater. Arbeidsprogrammene er:
- Sikring av markaområdene
- Friluftsliv med Sti- og løypeplan
- Biologisk mangfold
- Skogforvaltning
- Kulturminner og kulturlandskap
- Idrett
-
- Sportsfiske
- Jakt og viltstell
- Motorferdsel
- Brukersamarbeid
- Undervisning
- Informasjon
2.5.1 Soneinndeling
I forbindelse med markaplanen ble marka delt inn i tre soner: Nærsone,
mellomsone og kjernesone som vist i Vedlegg 5. Nærsonen skal være
godt tilrettelagt, og skal sammen med turdragene inn til marka funger som befolkningens
nærturområde. Mellomsonen utgjør den største delen
av marka og inneholder stier og løyper inn til turmål i marka.
Kjernesonen skal være et mer ”urørt” område
med lavere grad av tilrettelegging og mindre ferdsel.
Markagrensa
På Fig. 1 er markagrensa tegnet inn som en rød strek. Grensa går
i områdene mellom bebyggelse og utmark. Den ble sist revidert og vedtatt
av Trondheims bystyre i 2003 (Trondheim kommune 2003a). Hensikten med markagrensa
er å sikre arealer innenfor grensa mot inngrep både på kort
sikt og i et langt perspektiv. I kommuneplanens arealdel for Trondheim kommune,
punkt 14.6 heter det at ”Søknad om tilbygg/ påbygg og nybygg
knyttet til boligeiendommer innenfor markagrensa skal normalt vurderes særlig
strengt”. Hvis bygging innenfor grensa allikevel skal forekomme må det
leveres søknad om dispensasjon.
2.5.2 Forslag
til Sti- og løypeplan
”Sti- og løypeplanen for Trondheim” (Trondheim kommune
2005) er et høringsutkast på et handlingsprogram for nye og eksisterende
tilretteleggingstiltak i Trondheims markaområder. Vedlikehold og driftsplaner
vurderes hvert år, mens behovet for nye tiltak og oppgraderinger vurderes
hvert femte år. Planen er utarbeidet av den offentlige forvaltningen
og ulike organisasjoner som representerer grunneiere, friluftsliv, idrett og
naturvern. Sti- og løypeplanen er utarbeidet med grunnlag i Markaplanens
visjon og måldel, og skal danne grunnlaget for kommunens prioritering
av ulike tilretteleggingstiltak.
Første del av Sti- og løypeplanen starter med å beskrive
ulike typer infrastruktur som finnes i markaområdene: stier, veier, skiløyper
og brøytede veier. Den fortsetter deretter med å definere vedlikehold
og anleggsgrad for de ulike typene, for så å oppsummere hvor mye
det finnes av hver type. Den neste delen av planen analyserer hva som trengs
av vedlikehold på eksisterende tiltak og hvilke behov det er for nye
tiltak. Etter denne behovsvurderingen følger en oppsummering over hvilke
tiltak som bør prioriteres. Dette gjelder tiltak med stier, veier, løyper
og parkeringsplasser. I tillegg er det listet opp en del tilrettelegging som
bør fjernes av miljøhensyn eller praktiske årsaker. Fig.
3 og Tabell 1 gir en oversikt over stier, løyper og veier i Bymarka
i dag.
Tabell
1 Tilrettelegging for friluftsliv i Bymarka (Trondheim kommune 2005).
Type |
Lengde/ antall |
Stier/turveier/kjøreveier |
295 km |
Skiløyper |
122 km |
Lysløyper |
53 km |
Hundeløype, midlertidig |
10 km |
Handikapstier |
2 km |
Skileikområder |
1 stk |
Leirplasser |
7 stk |
Badeplasser |
5 stk |
Parkeringsplasser med avgift |
10 stk/ 2000 biler |
Parkeringsplasser uten avgift |
11 stk/ 1995 ” |
Nye tiltak planlagt i Bymarka neste 5 års periode er som vist i Tabell
2. Mer detaljert beskrivelse av hver kategori finnes i Sti- og løypeplanen
(Trondheim kommune 2005).
Tabell 2 Nye tilretteleggingstiltak
foreslått i (Trondheim kommune 2005).
Type |
Lengde/ antall |
Turstier/ turveier |
64 km |
Skiløyper |
34 km |
Lysløyper |
24 km |
Hundeløype, permanent |
10 km |
Handikapstier |
2 km |
Skileikområder |
7 stk |
Leirplasser |
22 stk |
Leirskoleplasser |
2 stk |
Badeplasser |
3 stk |
Parkeringsplasser |
10 stk/ 690 biler |
2.6 Tidligere
spørreundersøkelser
En undersøkelse av Andreassen (1982) tok for seg flersidig bruk av
skog i Trondheim Bymark. 636 spørreskjemaer ble samlet inn. Målet
med undersøkelsen var å kartlegge brukernes friluftsvaner, holdninger
til tilrettelegging og holdninger til skogskjøtselen. Undersøkelsen
ble utført ved utdeling av spørreskjema til forbipasserende på 7
ulike steder i Trondheim Bymark.
Resultatene viste at halvparten av respondentene
var fornøyd med antallet
stier i marka. Mange syntes det var for mange bilveier i marka. 43 % mente
det var for få merkede stier. Halvparten av de spurte mente at det var
passende antall hogstflater i marka, mens 26 % syntes det var for mange. Blandingsskog
var preferert foran ensartet skog. Resultatene viste at brukerne ønsket
seg et variert skogbilde som kan oppnås ved å bruke ”bledningslignende” hogster
(Andreassen 1982).
En undersøkelse av Mestvedt (1984) tok for seg Sti-
og veinett i Trondheim Bymark. Spørreskjema ble delt ut til brukere
i Trondheim Bymark på fire
forskjellige steder. 564 personer svarte på undersøkelsen. Det
ble foretat en teknisk og visuell vurdering av stier og veier som ble satt
i sammenheng med resultater fra spørreundersøkelsen. Målet
med undersøkelsen var å finne ut om brukerne av Trondheim Bymark
var fornøyd med den tids stier og veier, og å undersøke
deres holdninger til nye utbygginger.
Resultatene viste at de fleste var fornøyde
med tettheten av stier og veier. Noen mente allikevel det var for få parkeringsplasser,
lysløyper,
preparerte skiløyper og merkede stier. Mange mente også at det
var for mye biltrafikk på Fjellseterveien og Gamle Bynesvei. Som forslag
til løsning var stenging av deler av veiene for biltrafikk mest populært.
Omtrent halvparten la ikke merke til skogsdrift ved veiene, mens ca 40 % forbandt
snauhogde felter med nye skogsveier. Halvparten av de som svarte mente det
var planlagt for mange bilveier i marka. Det var mindre skepsis mot nye traktorveier.
Av tilretteleggingstiltak var de intervjuede mest positive til tilrettelegging
for hundeeiere, konkurranseløpere, og handikappede. De intervjuede benyttet
for det meste merkede stier om sommeren og preparerte skiløyper på vinteren.
De mest populære aktivitetene i Trondheim Bymark var fotturer, skiturer
og trening (Mestvedt 1984).
En kvalitativ intervjuundersøkelse om Bymarka
ble utført av Øien
(2003). Målet med studiet var å finne hvilken betydning den historiske
utviklingen av skogbruket og friluftslivet har hatt for landskapsendringer,
interessemotsetninger og forvaltning av Bymarka. Undersøkelsen ble utført
ved hjelp av 9 kvalitative intervjuer. Informantene representerte ulike interesser
som offentlig forvaltning, private grunneiere og friluftsliv. En historiker
ble også intervjuet.
Øien (2003) konkluderte med at både
skogbruk og friluftsliv har hatt stor betydning for landskapets utvikling i
Bymarka. Hovedgrunnen til dette er menneskenes ulike verdisyn rundt friluftsliv
og skogbruk gjennom tidene. I noen perioder betyr friluftslivet mest, mens
i andre perioder er det skogens økonomiske
betydning som verdsettes høyest. Utviklingen har gått fra at landskapet
brukes som et middel for å overleve til at det er et sted for rekreasjon.
I dag står naturvern, friluftsliv, kulturminner og vern av drikkevann
over tømmerets økonomiske betydning i kommunens skoger. For det
private skogbruket var skogens økonomiske betydning viktigst, men hensynet
til landskapet ble også lagt vekt på. Øien (2003) kom frem
til at det har vært mange konflikter mellom skogbruk og friluftsliv i
Bymarka, dette fordi avvirkningen i marka gradvis økte på siste
del av 1900 tallet. Det tilvante landskapet ble forandret og friluftsfolket
følte at deres verdier var i fare. Organisasjoner som Trondheim jeger
og fiskeforening (TJF), TSK og TT har fått mer innflytelse på forvaltningen.
Kommunens planarbeid inkluderer organisasjonene og har trolig dempet konfliktene
(Øien 2003).
En undersøkelse av Gundersen et al. (2005) tok for
seg bynært
skogbruk i 13 store nordiske byer, inkludert Trondheim. Skogtilstanden og forvaltningen
ble studert og sammenlignet. Alle de fem nordiske landene var med i undersøkelsen
som ble utført ved å sende spørreskjema til skogforvaltere
i byene. 20 skogforvaltere svarte på undersøkelsen (Gundersen
et al. 2005). Resultatene viste at treslagsfordelingen i skogene rundt byene
var som forventet for de ulike vegetasjonssonene. Ungskogandelen var høy
i byene på tross av fokus på gammelskog i den senere tid. Undersøkelsen
konkluderer med at andelen flatehogst har gått ned de siste 30 årene
og at det er en økende andel gammelskog nær byene. Grunner for
forandringer i skjøtselen av skogene varierer, men rekreasjon og vern
var de mest vanlige (Gundersen et al. 2005).
Diskusjon av tidligere undersøkelser
Et problem med å benytte spørreskjema som utdeles i marka som
i Mestvedt og Andreassens undersøkelser er om brukerne som passerer
standplassene akkurat de dagene undersøkelsen foregår er representative
for hele området og alle brukerne. Tilfeldigheter rundt vær og
føreforhold, arrangementer, markas tilstand og årstid kan føre
til tilfeldige feil i resultatene. Enkelte brukergrupper passerer kanskje ikke
de standplassene som er valgt ut eller benytter ikke stinettet. Når undersøker
selv står på standplassen kan dette også påvirke svarene
som respondentene gir da de kan ønske å være enige eller ”flinke” ovenfor
undersøker (Jacobsen 2000).
Øiens undersøkelse i 2005 ble utført som en kvalitativ
undersøkelse med intervjuer av 9 informanter. Resultatene avhenger derfor
av at de informantene som er valgt ut gir et riktig bilde av tilstanden i Bymarka
og om intervjuene er utført med riktig metode. Øien benyttet
skjønnsmessig utvelgelse ved valg av informanter. Resultatenes gyldighet
avhenger derfor av om han valgte et representativt utvalg informanter og hvordan
hans personlige oppfatninger påvirket fremstillingen av resultatene fra
intervjuene.
Gundersen et al. (2005) benyttet seg av spørreskjema utsendt til skogforvaltere
i nordiske byer. Resultatene avhenger derfor av om skogforvalterne i hver enkelt
by har svart korrekt og oppriktig på spørsmålene. Det kan
være at personlige motiver ligger til grunn for å legge frem skogbruket
rundt byene på en bedre måte en det som er tilfellet.
|